Politiet avsporer

Har vi livsfarlige tilstander i Norge fordi personer med psykiske lidelser får beholde våpen? Politidirektoratet ser ut til å mene det i et brev til Sivilombudsmannen. Med det avsporer de en viktig debatt hvor kunnskap, fakta og evidens bør være utgangspunktet for mulige endringer. Det er tidligere episoder med farlige handlinger som predikerer farlighet. Det gjelder uansett om du har en diagnose eller ikke. Når politiet velger å peke på en svært bred gruppe med psykiske plager som generelt farlige, risikerer de å skape en falsk trygghet både hos befolkningen og hos politiet selv.

I brevet fra Politidirektoratet er det gitt noen eksempler på dramatiske situasjoner som politiet har stått i. Med slike historier kan man lett forstå at man vil rope varsku. Vi er helt enige med politiet i at samfunnets behov for beskyttelse har klar forrang i forhold til enkeltpersoners ønske om våpen. Er man av helsemessige årsaker ikke skikket til å inneha våpen skal man ikke ha det. Derfor har også Psykologforeningen i et eget høringssvar gitt sin tilslutning til hovedlinjene i forslag om ny våpenlov (NOU 2011:19) som er under behandling. Den understreker nettopp at man må intensivere arbeidet for en bedre sikring mot at farlige personer generelt får bære våpen.

Politiet ser imidlertid ut til å mene at veien å gå er at taushetsplikten for helsepersonell må mykes opp, og at vi bør få rapporteringsplikt om personer som er rammet av en alvorlig depresjon, psykose, suicidalitet og demens. De pekes ut som potensielt farlige. Dette er dessverre en gjengangerpåstand, uten hold i fakta. Men i media lar stadig politifaglige personer og politikere seg rive med av denne populistiske retorikken.

Faktum er imidlertid at vi allerede har en slik plikt til å melde fra om farlige pasienter. Vi blir fritatt fra taushetsplikten dersom vi mener det er alvorlig fare for liv og helse for andre, og opplysningsplikten til politiet trer i kraft. I et felles revidert rundskriv fra Politidirektoratet og Helsedirektoratet (IS-5/2012) tydeliggjøres disse problemstillingene og ansvarsforholdet mellom politi og helsetjenesten godt. Mindre enn et år etter kommer altså Politidirektoratets soloutspill. Det er vanskelig å forstå.

I tillegg har Olsen-utvalget fra 2010 gransket alle saker hvor personer med kjent psykisk lidelse har tatt liv i perioden 2004–2009. Konklusjonene i rapporten er at det ikke er mulig å forutsi hvem som dreper. Og tar man bort drapene begått av menn, som har vansker med kjæresten og drikker alkohol er det knapt ett drap igjen i Norge.

Ideen om de farlige med psykiske lidelser er forunderlig seiglivet i politiet. Det har trolig sin forklaring i at det er dem politiet ser. Det er lett å glemme at samtidig med to farlige oppdrag i Oslo der de har måttet håndtere farlige mennesker med psykoser og skytevåpen, så har hundre tusenvis av mennesker med psykiske lidelser unnlatt å løpe rundt i gatene med skarpladd hagle, selv om de er aldri så glade i gå på jakt.