Må tenke helt nytt om sykmelding

I debatten om det er høyt forventningspress som gjør kvinner mer syke enn menn, er et vesentlig ledd i sykmeldingskjeden sjelden nevnt: legen.
Fastlegen skal være portvakten til samfunnets velferdsordninger. De som vil ha sykmelding, men ikke trenger det, skal siles ut på fastlegekontoret.Per i dag kan det imidlertid se ut som om porten er vidåpen. Undersøkelser viser at 75 prosent av legene nesten aldri sier nei dersom pasienten selv ønsker sykmelding. Da er det kanskje på tide å diskutere hele sykmeldingsinstituttet. Men mest av alt er det grunn til å tenke helt nytt om hvordan vi møter folk med plager.
Det er langtidsfraværet som er problemet i Norge. Ikke tredagers-fraværet som er egenmeldt. Det er altså det fraværet som kontrolleres og initieres i møtet mellom fastlege og pasient, som er det gigantiske pengesluket vi vil tette. Det interessante med fraværsstatistikken, er at angst og depresjon står for hoveddelen av sykmeldingene.
Blant uføre, er psykiske lidelser hovedårsak helt frem til vi når 50 års-alder. Først da overtar muskel-skjelettlidelser som viktigste årsak til sykmelding og uføretrygd. Hver tredje som uføretrygdes på grunn av psykiske lidelser, opplever ikke å ha fått noen behandling før vedtaket om uførhet. Nærmere en fallitterklæring over tilbudet til folk med depresjon og angst kommer man neppe. Det er med andre ord på tide å tenke helt nytt. Jeg vil foreslå tre tiltak:
1) Gjør det like lett å få hjelp av psykolog som av fastlegen. Å ha høy medisinsk kompetanse i alle norske kommuner er en veldig god ide. Men fastlegeordningen er verken laget for, eller dimensjonert for, å drive psykologisk behandling med lav terskel. Ikke har fastlegene kompetanse til det heller. Bare et fåtall av dem kan tilby samtalebehandling. Og selv om noen har lært seg kognitiv terapi, er det ikke sikkert det er det pasienten trenger. For psykiske lidelser bør vi tenke som for somatikk: Kommunen bør inneha høy psykologisk kompetanse slik at pasientens plager kan vurderes og differensialdiagnostiseres med sikte på å skreddersy nødvendig behandling.
2) Pålegg fastleger å samarbeide med behandlende psykolog om sykmeldinger. Har du en begynnende depresjon eller angst, er det å bli sykmeldt kanskje det siste du trenger. Faktisk kan arbeidslivet være en nøkkelfaktor i et behandlingsopplegg som har som siktemål å hjelpe folk ut av angst og depresjon. I dagens verden kan en lege velge å sykmelde en pasient jeg som psykolog har behandler, helt uten å diskutere det med meg. Det kan sabotere hele behandlingsopplegget. Leger bør derfor pålegges å diskutere sykmelding med behandlende psykolog. Dersom det ikke er somatiske grunner til sykmelding, bør psykologen være den som avgjør om sykmelding skal brukes eller ikke.
3) Sats massivt på forebygging. Vi kan ikke fortsette å bare lappe sammen folk slik vi holder på i dag. Innen somatikken har man hatt store folkehelsekampanjer på statlig nivå for å forhindre at folk utvikler diabetes, hjerte- og karsykdommer, kreft og alkoholskader. Dette har vist seg svært vellykket, og alle tiltakene har vært et statlig ansvar.
I psykisk helse finnes det ennå ikke ett eksempel på en slik satsing på forebygging.
Når det snakkes om forebygging i psykisk helse, er det stort sett overlatt til kommunene, eller enda verre: Til den enkelte skole eller arbeidsplass. Slike lokale tiltak har nærmest ingen effekt på folkehelsen på befolkningsnivå. London School of Economics har kommet med forslag til evidensbaserte folkehelsetiltak som kan initieres på nasjonalt nivå for å redusere bl.a mobbing, selvmord og dropout. Deres utregninger viser at samfunnet kan spare enorme summer på å sette inn slike tiltak på nasjonalt nivå. Innvesteringene mangedobles hvis man ser det i et langtidsperspektiv.
Vi må tenke helt nytt om hvordan vi leverer helsetjenester til folk og hvordan vi angriper årsakene til sykefravær. Både nasjonale og lokale tiltak for å redusere psykiske lidelser må settes i sentrum.