Når et sykehus må skjære til beinet

SKIEN (Dagens Medisin): Rett ved Betanien Hospital i Skien står monumentet av Hjalmar Johansen, byens egen polarhelt – men også kjent som mannen Roald Amundsen nektet å være med helt frem til polpunktet. Denne vinteren skal det avgjøres hvem av de ansatte som ikke får være med på Betaniens ferd videre som et lite, ideelt sykehus med viktige oppgaver i norsk helsevesen.

Det er fristende å sammenligne helsevesenet med de historiske, strabasiøse polarekspedisjonene. Det var tøffe tider også i base camp Framheim for drøyt 110 år siden, da den endelige strategien for denne ferden mot polpunktet ble lagt. Ikke alle fikk være med helt til frem målet, og det var sensasjonelt at Skiens polarhelt ble «nedbemannet» og ikke fikk være med blant de åtte som til slutt skulle gå den avgjørende etappen.

Det er også journalistisk fristende å bruke et tabloid begrep – som at et ortopedisk sykehus må skjære til beinet for å overleve – idet Dagens Medisins utsendte går inn hovedinngangen til det godt vedlikeholdte Betanien Hospital i Bjørnstjerne Bjørnsons gate. Den første døren er til sykehusdirektørens kontor. For et drøyt halvår siden ble ortopedisk kirurg Knut Forberg satt til å lede Betanien Hospital med 134 årsverk fordelt på rundt 150 medarbeidere. Da hadde allerede de høye strømprisene angrepet driftsøkonomien, og øvrig lønns- og prisvekst satte ytterligere dype spor i regnskapet med driftsinntekter på rundt 200 millioner kroner.

Nedbemanning

Forberg forteller at han ganske raskt etter sommeren så seg nødt til å starte en kuttprosess for å unngå at sykehuset skal havne på randen av konkurs. Som et ideelt sykehus er det umulig å budsjettere med underskudd, slik Forberg ser at enkelte kolleger i de store offentlig eide helseforetakene gjør.

Som følge av kostnadsutviklingen gikk 2022 med underskudd, og uten drastiske grep vil underskuddet bare øke i 2023. Derfor skal det nå kuttes ti–tolv årsverk, og da er det ikke til å unngå at det blir oppsigelser av medarbeidere ganske snart.

– Dette er en stor andel av våre ansatte, og det er krevende og vanskelig å skulle få dette til å henge sammen uten at det vil gå ut over pasientkvalitet, og gi økte ventelister, sier sykehusdirektøren.

Han vurderte først hvor det kunne hentes effektiviseringsgevinster i fjor høst, men dette ville ikke ha gitt nok effekt. Derfor har Forberg de siste månedene drøftet med alle ansatte, representert med tillitsvalgte for de ni faggruppene ved sykehuset, om hvordan en nødvendig nedbemanning kan gjennomføres.

– Gjør vi ikke noe nå, vil sykehuset opphøre i 2025, sier Forberg til Dagens Medisin.

Han forteller at han eksempelvis droppet å erstatte en lege som sluttet før jul, noe som har gitt en forsmak på hvordan den kommende nedbemanningen kan slå ut. Ifølge sykehusdirektør Forberg har det frem til nå ikke vært pekt på noen spesifikke ansatte.

Hele prosessen hittil har vært funksjonsorientert. Alle avdelinger og medarbeidergrupper har de siste månedene vært utfordret på hvilke funksjoner som i den ytterste nød kan reduseres eller elimineres. Ifølge Forberg evalueres dette akkurat nå, med utgangspunkt i rapporter fra ansattgruppene.

– Vi gjennomgår nå rapportene og prøver å sy det sammen til en plan som gir effekt på kort sikt, men som også sørger for at vi er robuste på lang sikt med tanke på både rekruttering og pasientbehandling, sier han.

– Får dere det til?

– Vi har ikke mange valg; vi må jo det. Men vi ser at det vil være kjempevanskelig. Alt vi gjør med effekt på kort sikt, kan skape vanskeligheter på lang sikt. Men vi må jo drifte i balanse, så da må det tas drastiske grep.

Forberg leder sykehuset etter prinsippet «åpen dør til sjefskontoret», og etter fire år som ortopedisk kirurg kjenner han alle ansatte godt. Han praktiserer kirurgien to-tre dager i måneden. Han opplever at det er et godt samarbeid mellom de ni faggruppene for å møte sykehusets utfordringer.

– Men det er en frustrasjon og usikkerhet i sykehuset nå; det er vanskelig å unngå. Det går jo ut over arbeidsmiljøet når folk lurer på om de mister jobben, og hvis de ikke mister jobben, vet de at de får veldig mye mer å gjøre siden en stor del av kollegaene må gå, sier Forberg.

Midt under intervjuet kommer nok en økonomisk sjokkbeskjed til sykehusdirektøren: Kvalitetsrådgiver Eivind Lunde Bringsli banker på døren og forteller at han har identifisert en kraftig prisøkning tilsvarende to–tre millioner kroner for injeksjon i øyebehandling. Uten injeksjonen kan øyepasienter miste synet.

– En pasientgruppe på øyeavdelingen får jevnlig og livslang behandling med injeksjoner på øyet. Medikament og logistikk er en betydelig kostnad. Vi fikk nettopp beskjed fra apoteket om en kraftig kostnadsøkning på opptrekk av medikamentet i sprøytene.

Ifølge Forberg kjøper Betanien Hospital inn utstyr og medikamenter for rundt 30 millioner kroner, så dagens beskjed betyr ti prosent økning av innkjøpsbudsjettet. Dermed må beregningene over innsparinger og antall ansatte som må gå, revideres idet oppsigelsesprosessen skal gjennomføres.

Fortvilelse

Alle på sykehuset er berørt av nedbemanningen, fra de største ansattgruppene av sykepleiere og leger, til de mindre fagmiljøene. Eksempelvis den radiografiske avdelingen med to ansatte, Beate Kåsa Stensrud og Hilde Henriksen Schou. Stensrud er tillitsvalgt for de to, men hun har også det tunge vervet som hovedverneombud på sykehuset. Dermed er hun den som nok best kjenner pulsen på stemningen i sykehuset akkurat nå.

– Veldig mange føler usikkerhet, noen er ordentlig fortvilet, sier Stensrud.

Som verneombud får hun en jevn strøm av ansatte som frykter for å miste jobben. Dette setter et sterkt preg på arbeidsdagene, samtidig som alle forsøker å gjøre en best mulig jobb og ikke la frustrasjon og fortvilelse gå ut over pasientene. Stensrud forteller om en sammensveiset arbeidsplass der alle kjenner alle, og de sykehusansatte er som en familie å regne. Noen medarbeidere har blitt familie også.

– Enkelte har kommet til meg ganske fortvilet fordi de har regnet seg frem til at de vil være blant dem som mister jobben, sier hovedverneombudet.

Nå har ledelsen og de tillitsvalgte oversikt over hva som blir det endelige resultatet av et ti prosents budsjettkutt i 2023. Ved inngangen til februar vil et titalls medarbeidere måtte se oppsigelsene i hvitøyet. Stensrud opplyser at noen allerede har søkt seg bort, og enkelte har fått nye jobber annet sted.

Storebror i Skiens helsevesen, Sykehuset Telemark HF på Leirvollen, ligger bare ti minutter fra Betanien Hospital. Akkurat nå er det 20 ledige stillinger der, og i søknadsbunkene finnes høyst sannsynlig navnene til noen blant Betaniens medarbeidere.

– Jeg vet at noen har søkt seg dit, sier Stensrud.

Hovedverneombudet har snakket med mange som har betrodd seg om frykten for ikke å få endene til å møtes i husholdningen om en blir stående uten jobb. Og når nedskjæringsprosessen kommer nærmere tidspunktet for oppsigelser, ventes det å bli mer tilspisset i Betanien.

Avdelinger og kolleger begynner så smått å peke på hverandre. Hvem har jobber i mindre kritiske funksjoner, og hvem har blitt analysert til å være unnværlig? De to kollegene ved radiografisk avdeling føler seg ikke direkte truet, men ingen kan føle seg trygg i disse tider. Men skal en drifte denne avdelingen forsvarlig, med pasientsikkerheten i høysetet, er analysen at det må være minimum to ansatte der.

De to kollegene demonstrerer hvordan arbeidet med røntgenfotograferingen foregår.

– Vi kan ikke være alene med pasienter som er veldig syke eller nyoperert; det er risikabelt for pasienten. Jeg vil jo tro at denne avdelingen er trygg for nedskjæring. Ja, det håper vi.

Frustrerende

Revmatolog Ann Karin Barstad, som er Legeforeningens tillitsvalgte ved sykehuset, opplever at den nye nedskjæringen kommer veldig tett på forrige runde med betydelige kutt for tre år siden.

– Det er egentlig vanskelig å se for seg at vi kan nedbemanne mer, sier Barstad.

At det likevel blir ny nedbemanning, kommenterer hun slik:

– Det er frustrerende!

– Hva blir konsekvensene med en ti prosents reduksjon i staben?

– Det blir jo konsekvenser for pasientene. Ventetiden blir lengre. Det blir også et dårligere tverrfaglig tilbud, og kanskje også et dårligere faglig tilbud.

Legen finner lite trøst i signalene som helseminister Ingvild Kjerkol målbar i årets sykehustale.

– Hun peker jo på at det ikke er nok penger til å gjennomføre alle tilbudene vi ønsker, men så vet vi at Norge har ganske store inntekter. Det er litt vanskelig å akseptere at det skal gå så hardt ut over sykehusene.

Barstad er ikke veldig redd for at legene ved Betanien Hospital blir rammet av nedskjæringene, da kuttene vil ramme dem som er lengst unna direkte pasientkontakt.

– Jeg tenker at det ikke vil ramme leger og sykepleiere så hardt. Men vi er avhengig av de andre, så det vil ramme oss indirekte. Vi får et dårligere totaltilbud til pasientene, sier legen.

Fokus på pasienten

Anestesisykepleier Marianne Amundsen, en av tre tillitsvalgte for sykepleierne som er den største arbeidstakergruppen ved Betanien, opplever også andre runde med nedbemanning i løpet av de fem årene hun har vært an[1]satt.

– Det er et lite sykehus, og vi kjenner hverandre godt. Det er krevende å stå i når det gjelder så nære kolleger, sier Amundsen.

– Hvordan er det å fokusere på jobben i slike tider?

– Det går bra. Når vi ikke er i operasjonssalen, så er det klart at mye av diskusjonen på pauserommet går rundt dette. Men når vi er inne hos pasientene, fokuserer vi på det.

– Er du redd for jobben din?

– Ikke akkurat nå, for det er vel heller snakk om å øke operasjonskapasiteten. Men det er ikke dermed sagt at noen er trygge her. Vi er avhengig av at alle står sammen, og at planen er at vi skal operere her. Hvis ikke vi skal det, har ikke jeg noen jobb.

– Hva synes du om prosessen?

– Den er god. Jeg synes vi har god dialog med ledelsen og oss ansattrepresentanter imellom. Marianne Amundsen kjenner på frustrasjonen ved nedskjæringen.

– Vi synes jo selv vi gjør en god jobb, at vi er et effektivt og godt sykehus – både å jobbe på, og være pasient på. Jeg synes det er trasig å komme i denne situasjonen.