Når vi sier ja til nye legemidler, må vi si nei til noe annet

Av fagdirektørene ved universitetssykehusene:

Birger Endreseth, St. Olavs hospital

Kashif Waqar Faiz, Ahus

Marta Ebbing, Haukeland universitetssjukehus

Marte Lødemel Henriksen, Universitetssykehuset i Nord-Norge

Morten Tandberg Eriksen, Oslo universitetssykehus

Svein Joar Auglænd Johnsen, Stavanger Universitetssjukehus

I et intervju med NRK 2. oktober uttrykker Anne Kjersti Befring bekymring for at prioriteringssystemet i spesialisthelsetjenesten er blitt for lukket, at pasienttilbud bygges ned i det skjulte, og at pasienter ikke får tilgang til livsviktige legemidler. Dette er feil. Aldri har pasienter i Norge fått mer kostbar legemiddelbehandling enn i dag. Spesialisthelsetjenesten, og spesielt universitetssykehusene, bruker milliarder av kroner på de mest kostbare legemidlene, som pasienter med kreft og alvorlige kroniske sykdommer har nytte av.

Befring har imidlertid rett i at det er noen få pasienter og pasientgrupper som så langt ikke får alle legemidler de kunne hatt nytte av – fordi prisen på disse legemidlene er for høy i forhold til nytten. Hun har også rett i at åpenhet og pasientinvolvering i systemet for Nye metoder må styrkes. Men det Befring glemmer er at dersom pasienttilbudet skal overleve, må det gjøres ekte prioriteringer.

Både legeetikken og helselovgivningen sier at pasientenes rettigheter og helsetjenestens plikter skal balansere kostnad mot nytte og alvorlighet. Det er de tre prioriteringskriteriene for helse- og omsorgstjenesten som Stortinget har sluttet seg til, sist under behandlingen av prioriteringsmeldingen i mai 2025.

Når vi sier ja til noe, må vi si nei til noe annet

Nye legemidler gir håp, men også store kostnader. Når én type legemiddelbehandling koster flere millioner kroner per år for én pasient, må vi spørre: Skal vi bruke fellesskapets midler på én pasient, eller på hundre? Dette er ikke bare et spørsmål om rettigheter, men også om fordeling og rettferdighet.

Prioritering handler om vanskelige valg – valg som må tas for at helsetjenesten skal være bærekraftig og rettferdig. Det er ikke et svik mot pasientene å ha et ansvarlig forhold til hvordan ressursene fordeles, men snarere en forutsetning for at flest mulig skal få hjelp. Det finnes ikke noen øvre begrensning på hva et legemiddel eller en behandling kan koste. Det er derfor nødvendig å vurdere om kostnadene til legemiddelbehandling, som potensielt kan ha effekt for enkeltpasienter eller grupper av pasienter, gir nytte som forsvarer kostnaden. Som fagdirektører ved universitetssykehusene ser vi at det ved enkelte tilfeller er nødvendig å si nei.

Systemet Nye metoder fungerer

Befring etterlyser mer åpenhet, og det støtter vi. Systemet Nye metoder har siden 2013 vurdert nye legemidler og behandlinger ut fra de tre prioriteringskriteriene: nytte, kostnad og alvorlighet. Systemet er åpent og grunnlagsdokumenter og beslutninger er tilgjengelig for alle på nett. Vurderingene gjøres ut fra et felles rammeverk som sikrer likebehandling og åpen prioritering av fellesskapets ressurser. Fravær av dette systemet ville invitert til lobbyisme, vilkårlighet, lukkede beslutninger og uberettiget variasjon mellom enkeltpasienter. Det faktum at vi nå har en debatt om systemet er i seg selv en god grunn til å videreføre og videreutvikle et felles system for prioritering av kostbar behandling.

Pasientenes rett – og samfunnets ansvar

Befring advarer mot at økonomiske hensyn trumfer pasientrettigheter. Vi vil minne om at pasientrettigheter ikke eksisterer i et vakuum, men må balanseres mot samfunnets ansvar for å bruke ressursene klokt. Hvis vi sier ja til «alt», sier vi i praksis nei til mange.

Ingen oppgitte interessekonflikter