Beroligende bør gis ved behov

I et debattinnlegg i Dagens Medisin (1/2011) skrev Øyvind Nustad om ett tilfelle av gastroskopi som hadde vært traumatisk for en av hans nærmeste. Nustad omtalte undersøkelsen som «slangen i helvete».

- Er man som lege flink nok til å stoppe opp og tenke at dette kanskje er å gå for langt? Hvor går grensen for hva man skal utsette sine pasienter for uten anestesi? spurte Nustad.
Innlegget vekket stor interesse og førte til flere kommentarer på nett, også fra leger som selv hadde gjennomgått en slik undersøkelse. 
Er ikke umennesker
Leder Bjørn Gustafsson i Norsk gastroenterologisk forening sier til Dagens Medisin at han har forståelse for at noen trenger beroligende, men sier at de fleste greier seg uten.
- Jeg vil anta at cirka 90 prosent av pasientene klarer seg med kun lokalbedøvelse i svelget. Det er sjelden at pasienter trenger sedering, men hvis de ber om beroligende, får de som regel det. Vi leger er ikke umennesker, og hvis pasienten er veldig bekymret, etterkommer vi ønsket om beroligende. Jeg tror og håper jeg snakker på de fleste legers vegne, sier Gustafssons, som er overlege ved Avdeling for lever og fordøyelsessykdommer på St. Olavs hospital.
Praksisen ved sykehuset er at pasienter som på forhånd ber om sedering/beroligende - folkelig omtalt som likegladsprøyte - får det.
Verre for noen
Selv om de fleste pasienter klarer seg greit gjennom en gastroskopiundersøkelse, vedgår Gustafsson at dette er vanskeligere for noen.
- Det er individuelle forskjeller i hvordan man opplever undersøkelsen. Noen har mer uvanlige anatomiske forhold som gjør undersøkelsen vanskeligere, andre har mer følsomme brekningsreflekser, enkelte har nedsatt almenntilstand på grunn av sykdom, og i noen tilfeller er det behov for å utføre inngrep som tar ekstra tid. Det finnes selvsagt også mindre erfarne leger. Alle disse tingene kan bidra til å forklare hvorfor noen pasienter har opplevd dette som nettopp «slangen i helvetet».
Kun på dagtid
Ved opplæring av nye leger på sykehuset, legges det stor vekt på å sikre at legene gjennomfører undersøkelsen så skånsomt som mulig.
Gustafsson sier han ikke ønsker å pålegge kolleger noen fast praksis, men at han regner med at den praksisen de har i Trondheim stort sett også gjelder andre sykehus.
- Vi har ett unntak for sedering, og det gjelder undersøkelser som gjøres på kveldstid. Her har vi ikke muligheter til å gi beroligende, så pasienter som ønsker det, må be om time på dagtid, legger han til.
Et ressursspørsmål
I Trondheim utføres cirka 20-30 gastroskopier hver dag. - Hvis alle skulle ha fått sedering, ville vi ikke ha hatt ressurser eller kapasitet til å overvåke pasientene etterpå, som er nødvendig. Vi disponerer bare to sengeplasser til dette. Det ville i tillegg innebære betydelig mer tidsbruk per pasient og lengre ventelister for dem som står i kø for å få gjort gastroskopi. Allerede i dag er det lange ventelister. Hvis disse blir ytterligere forlenget, ville det innebære stor risiko for at alvorlig sykdom blir oppdaget for sent, sier Gustafsson.
Han påpeker også mulige bivirkninger ved sedering, som allergiske reaksjoner eller pusteproblemer. Det er bakgrunnen for at pasientene må ha overvåking etterpå.
Koloskopi
Noen grupper får rutinemessig narkose ved gastroskopi. Dette gjelder barn og pasienter med alvorlig mental utviklingshemming. Tidligere traumatiske opplevelser, som seksuelle overgrep, kan også gjøre undersøkelse i våkent tilstand vanskelig. - Når det gjelder sistnevnte, er det jo store mørketall; ikke alle opplyser om dette.
- Opplever dere at pasienter som gjennomgår koloskopi, også ønsker beroligende?
- I likhet med gastroskopi, kan vi gi beroligende ved undersøkelser på dagtid. Et sted mellom 15 og 30 prosent av koloskopipasientene får beroligende eller smertestillende, svarer Bjørn Gustafsson.
Dagens Medisin 04/2011