Norge har 357 kommuner. Skal alle ha hver sin digitale løsning?
Hvordan sikre langsiktig finansiering og tilgjengeliggjøring av digitale psykiske helsetjenester til befolkningen?
For å løse den store utfordringen med å tilby psykisk helsehjelp til alle som trenger det, er vi avhengige av digitale løsninger. Vi trenger politisk vilje og fellesløsninger for å realisere politiske planer og gi forsvarlig og god hjelp.
Hva er “ståa”?
I praksis vil det si at vi kan få 357 ulike løsninger på ett og samme problem.
Helsepersonell og andre fagpersoner i helsesektoren, er vår viktigste og mest uvurderlige ressurs. Men også et knapphetsgode.
Helsepersonellkommisjonens utredning viser at Norge har høy dekning av personell relativt til befolkningen, men at det vil være en vekst i etterspørselen på personell på opptil 70 prosent i 2040.
Samtidig øker psykiske helseplager og lidelser i befolkningen. Det kan ta 10-15 år fra plagene oppstår til en får tilbud om hjelp, en tid som kan bidra til å øke plagene og redusere funksjonsnivå. En av grunnene til det, er manglende tilgjengelighet på helsetjenester.
Alt som kan digitaliseres, må digitaliseres
For å imøtekomme det økende behovet for psykisk helsehjelp samtidig med en redusert tilgang på personell, innebærer det at alt som kan digitaliseres, må digitaliseres.
Digitale psykiske helsetjenester kan ikke lenger bare supplere. De må avlaste og erstatte personell for å frigjøre ressurser.
Det er bred enighet om at digitale løsninger er nødvendig. I Opptrappingsplanen for psykisk helse og Nasjonal helse- og samhandlingsplan, kan vi lese at vi skal bidra til, videreutvikle og implementere digitale psykiske helsetjenester.
Men så var det praksisproblemet.
Planer må følges opp med reelle økonomiske og andre virkemidler slik at kommuner og helseforetak kan gå inn i omstillingsprosessen. I dag er digitaliseringsgraden for lav og utviklingstakten for langsom.
357 ulike digitale løsninger?
I Norge har vi fire regionale helseforetak hvor tre av disse har tilbudt nettbasert behandling utviklet av eMeistring i Helse Bergen i flere år, og det fjerde regionale helseforetaket er i oppstartsfasen.
Å etablere digitale psykiske helsetjenester i fire regionale helseforetak har vært håndterbart, men det har tatt 12 år å komme dit.
Situasjonen i kommune-Norge er at vi har 357 kommuner og avgrenset med felles løsninger på tvers av kommuner. I praksis vil det si at vi kan få 357 ulike løsninger på ett og samme problem.
KS og Norsk helsenett har lansert en modell for innføring av helseteknologi og nasjonale e-helseløsninger. Her er det muligheter, og det er viktig at dette lykkes.
Nasjonale e-helseløsninger har ofte vist seg å ta lang tid å utvikle og det er komplekst med tanke på hvem som skal ha ansvar for drift og videreutvikling i ettertid.
Men dagens alternativ er enda mer komplekst.
Utfordringene stopper ikke her
I dag må den enkelte bruker, kommune eller helseforetak selv anskaffe digitale helsetjenester i et marked hvor hvem som helst kan tilby hva som helst.
Å drifte, supportere, implementere og holde digitale psykiske helsetjenester faglig oppdatert i tråd med ny kunnskap, brukernes behov, lovverk og teknologiutvikling, er heller ikke kostnadsfritt.
I praksis betyr det at en kommune kan ha økonomi til innkjøp av digitale helsetjenester, mens nabokommunen ikke har det.
Når kommuner i tillegg fortolker og håndhever det samme regelverket for personvern ulikt, hvor noen sier «nei» og andre sier «ja», kan tilgangen på digitale helsetjenester bli stedbundet og styrt av hvilken kommune du bor i, eller hvilket helseforetak du mottar hjelp ved.
Resultatet kan bli at digitale tjenester bidrar til å forsterke forskjeller og blir en eksklusiv tjeneste for brukere, kommuner eller helseforetak med gode økonomiske forutsetninger.
Offentlig kunnskap og et offentlig problem
Kunnskapen om digitale psykiske helsetjenester er offentlig og i stor grad frembrakt gjennom offentlige midler eller i samarbeid med det offentlige.
En sentral del av omstillingen må derfor være å utvikle finansieringsordninger for digitale psykiske helsetjenester etter forskning- og innovasjonsfasen.
Vi i Forhelse jobber for å øke bruken av digitale tjenester til 20 prosent innen 2030, men det offentlige må også komme på banen slik at vi kan forvalte denne offentlige kunnskapen på best mulig måte.
Utvikling av digitale helsetjenester er et område som er velegnet for samarbeid mellom spesialist- og kommunehelsetjenesten. For eksempel vil et godt arbeid utviklet et sted i landet komme innbyggere tilhørende et annet helseforetak eller en annen kommune til gode. Men det er få insentiver og strukturer som tilrettelegger for slikt samarbeid.
Koronapandemien viste at vi kan omstille oss til digitale tjenester. Men vi trenger ingen ny krise for å innse at noe må gjøres.
Psykiske helseplager og lidelser er ikke bare et individuelt ansvar og problem, men også et samfunnsproblem. Et ganske stort problem.
I mellomtiden går mange mennesker glipp av viktig hjelp.
Ingen oppgitte interessekonflikter
