Psykisk helsevern trenger et sterkt kompetansemiljø

Vi trenger et sterkt kompetansemiljø hvor behandling, forskning og utadrettet virksomhet i norsk helsevern går hånd i hånd.

Publisert
Elfrida Hartveit Kvarstein

Kronikk: Elfrida Hartveit Kvarstein, seksjonsoverlege ved Seksjon for personlighetspsykiatri og spesialpoliklinkker ved Oslo Universitetssykehus (OUS), førsteamanuensis ved Universitetet i Oslo (UiO) og leder av forskergruppen Personlighetspsykiatri
Lars Lien, professor ved Avdeling for helse og sosialvitenskap ved Høgskolen i Innlandet og leder av Norsk psykiatrisk forening

Lars Lien

DE FLESTE kompetansemiljøene innen psykisk helse og rusbehandling i Norge mangler en klinisk tilknytning, noe som betyr at de kan drive god forskning og undervisning, men uten å se en eneste pasient.

I våre naboland er det motsatt – der fungerer kompetansemiljøene som en viktig tredje linje for pasientene som trenger en mer spesialisert behandling. Ett av de få tredjelinje-tilbudene i Norge som kombinerer behandling med forskning og undervisning, er nå truet av nedleggelse.

HØY KOMPETANSE. Ved Oslo universitetssykehus (OUS) er et kompetansemiljø for personlighetsforstyrrelse bygget opp over mange tiår. Dette fagmiljøet har nasjonalt og internasjonalt renomme som følge av aktiv klinisk forskning, jevnlige publikasjoner, undervisning og veiledning. Miljøet består av flere essensielle komponenter som gjensidig styrker hverandre og er samlet innen Seksjon for Personlighetspsykiatri og spesialpoliklinikker. Disse utgjør Nasjonal kompetansetjeneste for personlighetspsykiatri (NAPP), Spesialpoliklinikk for personlighetsforstyrrelser, ledelse av Nettverk for personlighetsforstyrrelse med tilknyttet kvalitetsregister, hvor 22 behandlingsenheter fra ulike DPS inngår, og ledelse av Forskergruppe personlighetspsykiatri tilknyttet OUS.

Den kliniske kjernen er en spesialpoliklinikk for personlighetsforstyrrelser (Personlighetspoliklinikken), som tilbyr spesialisert terapi for unge voksne med alvorlig emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse, som er arena for aktiv forskning på behandling av denne målgruppen, og som er sentral aktør i å bygge nettverk og behandlingsforskning for pasienter med unnvikende personlighetsforstyrrelse.

Vi har forståelse for at alle deler av en virksomhet må vurderes når det er behov for store kutt. Vi ønsker derfor å fremme at personlighetspsykiatri løftes frem som et nasjonalt ansvar.

STORE KONSEKVENSER. Den nasjonale kompetansetjenesten er allerede foreslått nedlagt. Nå vil de foreslåtte sparetiltakene ved OUS ramme personlighetspoliklinikken sterkt og medføre oppløsning av behandlingstilbud for pasienter og pågående forskning.

De foreslåtte kuttene rammer pasientbehandling og oppløser det etablerte kompetanse og forskningsmiljøet og den betydelige utadrettete virksomheten. Svekkelse av dette fagmiljøet representerer et tap for pasienter, for klinikere, og vil ha store konsekvenser for fagutvikling og forskning innen dette kompetansefeltet i hele landet.

SPIKEREN I KISTA? Nedskjæringene kan dessuten slå spikeren i kista for et av de siste nasjonale kompetansetjenestene som også fungerte som en tredjelinjetjeneste. Det er krevende å behandle mennesker med alvorlige personlighetsforstyrrelser – derfor trenger vi et sterkt kompetansemiljø hvor behandling, forskning og utadrettet virksomhet går hånd i hånd.

Det er ikke bare OUS som rammes av nedskjæringer, og vi har forståelse for at alle deler av virksomheten må vurderes når det er behov for store kutt. Vi ønsker derfor å fremme at personlighetspsykiatri løftes frem som et nasjonalt ansvar på lik linje med at somatikken har spesifikke nasjonale oppgaver som ligger på de ulike universitetsklinikkene med nasjonale tilskudd. Også andre områder i psykiatrien bør vurderes i forhold til nasjonal forpliktelse hvor klinikk, forskning og formidling er en del av ansvaret.


Ingen oppgitte interessekonflikter


Dagens Medisin
, fra Kronikk- og debattseksjonen i 15-utgaven

Powered by Labrador CMS