Samspillet om helseberedskap trenger skikkelig overhaling

Helse er en viktig del av sivilsamfunnet, men vi er ikke forberedt på samvirke mellom sivilt helsevesen og forsvaret i en krig. Totalforsvaret trenger en komplett fornyelse – og det sivilt-militære samarbeidet trenger en skikkelig overhaling.

Publisert
Guttorm Brattebø

Kronikk: Guttorm Brattebø, Nasjonalt kompetansesenter for helsetjenestens kommunikasjonsberedskap (KoKom), Kirurgisk Serviceklinikk (KSK)

Jan Sommerfelt-Pettersen

Jan Sommerfelt-Pettersen, Foretakssekretariatet ved Haukeland universitetssjukehus

OVERRASKENDE FOR DE fleste er det krig i Europa. Krigen innebærer store helseutfordringer. Hadde vi klart å håndtere en lignende situasjon?

Mange tror at Forsvaret kan bistå helsevesenet i krig, men dette er feil. Vi har kun ett helsevesen –og det må håndtere alle militære og sivile i krig – samtidig.

UHÅNDTERLIG. I 1986 var helse- og forsvarsbudsjettene jevnstore. I dag er helsebudsjettet fem–seks ganger større enn forsvarsbudsjettet. Vi har kun ett helsevesen – og det må håndtere alle militære og sivile i krig –samtidig.

Vi er ikke forberedt på krig, og det er feil å tro at Forsvaret kan bistå helsevesenet i krig

Krigens natur er at noen vil oss vondt. Helse er vesentlig viktigere enn noen gang. Samtidig er krig ikke som før. Hybride angrep er sannsynlig og det utfordrer tilliten, som er en av våre store styrker, men samtidig en sårbarhet. Krig er for stort til å overlates til Forsvaret. Helse er en viktig del av sivilsamfunnet, men vi er ikke forberedt på krig. Totalforsvaret trenger en komplett fornyelse, og vi ønsker å presentere fem myter om helseberedskapen:

MYTE 1. Vi trenger ikke lager av utstyr

Lenge etter krigen hadde vi store lagre. Generasjonen som hadde bygget opp disse lagrene, hadde opplevd nød mens vi innførte «just-in-time», og kuttet lagerkostnader. Pandemien viste at vi ikke kunne kjøpe oss ut av problemet, og «just-too-late» var konsekvensen. En krig vil gi oss vesentlig større utfordringer.

MYTE 2. Vi har tilstrekkelig med helsepersonell.

Ingen har oversikt over helsepersonellet i Norge. Mange av de utenlandske statsborgere som jobber i helse, vil forsvinne under en krig. Helsevesenet er på strekk hver dag. Det er ingen redundans, vi har intet helsepersonell «i reserve». Dette så vi under pandemien. En krig vil etter alle solemerker bli verre og vare lenger enn pandemien: Så hva da med mangelen på helsepersonell?

Krig bør være dimensjonerende for statens evne til å håndtere kriser, spesielt helse – som ett av de mest sentrale områdene.

MYTE 3. Vi har tilstrekkelige planer og systemer for ledelse.

Lover og forskrifter fordeler ansvaret for primærhelse til kommunene, og spesialisthelsetjeneste til helseforetakene. Nasjonalt har vi ikke etablert gode interne møtepunkt for helse i krise. Det samme gjelder helse i forhold til forsvar og allierte. Forsvaret har Forsvarets Operative Hovedkvarter, men hva har helsevesenet?

Vi trenger en helhetlig strategi som kan virke både hjemme og ute, før, under og etter slike operasjoner.

MYTE 4. Noen «andre» vil løse problemene

Vi var utsatt for et strategisk overfall i 1940. Det samme forsøkte Russland i 2022. Avtalen om alliert hjelp medfører at vi må stille med nødvendige helsekapasiteter. Er dette erkjent, planlagt og ressurs-satt?

Nato stiller krav til at hele samfunnet skal kunne understøtte de allierte styrker som kommer oss til unnsetning. Helse er en meget sentral del av «Host Nation Support». Her krever Nato at totalforsvaret skal sikre nasjonale styringssystemer og kritiske offentlige tjenester, robust energiforsyning, håndtere ukontrollerte forflytninger av mennesker, sørge for robust mat- og vannforsyning, håndtere masseskade, robuste kommunikasjonssystemer og transportsystemer.

MYTE 5. Forsvaret har store helseressurser.

USA har fortsatt et eget militært helsevesen. Vårt forsvar har ikke helsekapasiteter utover dem som trengs kun der strid pågår. Nedleggelsen av mesteparten av den militære helsetjeneste medfører at helsevesenet må håndtere krig fra dag én. Dette gjelder både primær- og spesialisthelsetjeneste, og er lovfestet. 

Forsyninger, utstyr og infrastruktur er sentrale innsatsfaktorer for helses motstandsdyktighet og utholdenhet. Utvider vi dette til også å omfatte strøm, IKT, vann, mat, transport og områdekontroll, er det tvilsomt om helse har de nødvendige kapasiteter for å sikre drift. Krig er mer destruktiv enn en pandemi fordi fienden er intelligent, kunnskapsrik, og sannsynligvis bedre forberedt enn oss. Vi vet nå hvor ille en pandemi er, men virus tenker ikke, det gjør derimot en fremmed makt som vil oss vondt.

DUGNAD PÅ AUTOPILOT? Vi er gode på kriser fordi «alle» stiller opp og dugnaden inkluderer sivile, militære og frivillige. Vi er ikke godt nok forberedt på samvirke mellom sivilt helsevesen og forsvaret. Felles situasjonsforståelse mangler – og felles fora for å forberede, planlegge og øve sammen, er fraværende.

Personell er en særlig utfordring. Vi må ha nok helsepersonell til å gjøre en jobb over lengre tid. Robusthet og redundans for medisinsk utstyr, IKT, transport, kontroll og ledelse. Dette gjelder internt og mellom helseregionene, samt mellom helse, forsvar og alle øvrige samvirkepartnere i totalforsvaret.

Vår store evne til samarbeid hjelper noe, men dugnad på autopilot lykkes sjelden.


Oppgitte interessekonflikter: Jan Sommerfelt-Pettersen er tidligere sjef for Forsvarets sanitet (FSAN), og er nå pensjonert fra Forsvaret.


Dagens Medisin, fra Kronikk- og debattseksjonen i 14-utgaven

Powered by Labrador CMS