Livet i miniatyr

Kronikk: Arne Kodal, psykologspesialist ved Psykisk Helsevern for barn og unge, Helse Bergen

I EN ARTIKKEL i Dagens Medisin og en rapport fra Statens undersøkelseskommisjon for helse- og omsorgstjenesten (Ukom) kommer det frem at flere barn og unge har fått et økt behov for psykisk helsehjelp, og at presset på tjenestene kan utfordre pasientsikkerheten.

Da jeg var liten, lekte vi ofte en lek vi kalte «Snotti». Uteleken var en type dødball, der ballen var «Snotti». Den som ble truffet, hadde ballen og skulle da forsøke å treffe en annen. Leken foregikk innenfor et definert område på skolen, og det gjaldt ikke å bli truffet. Gutter og jenter var med, og vi sprang oss andpustne og svette i hvert friminutt. Klassetimene var pausen mellom «slagene», og roen til å jobbe med fag var sikret.

LIV I MINIATYR. Når jeg tenker tilbake på Snotti, husker jeg et vel av følelser; glede, sinne, frykt, skuffelse og tidvis skam – når du ble tatt for å jukse. Jeg husker glødende diskusjoner når vi kranglet om hvorvidt et skudd traff – eller ikke. Konflikter kunne kjennes i magen, likedan lettelsen når vi løste opp i dem. Og jeg husker opplevelsen av fellesglede og begeistring når alle sprang rundt, når du kjente kroppen, ble svett, var glad, og så i øynene på de andre at de hadde det helt likt som deg.

Snotti var på mange måter livet i miniatyr: Det var følelser, det var regulering av følelser, det var turtaking, det var å vise mot, det var å kommunisere, det var å bruke kroppen og hodet, vise omsorg, det var å samarbeide – og få til et fellesskap. Barn trenger øving på livet, og de trenger trygge arenaer der det kan skje.

Den siste rapporten fra Ukom (Ukom.no) er dyster lesing. Helsetjenestene rapporterer om flere henvisninger til barne- og ungdomspsykiatrien, mer alvorlige tilstander hos barna, økt ensomhet og utenforskap, økende skolefravær, slitne pårørende og helsepersonell som flykter fra tjenesten som skal hjelpe de unge.

FRAGMENTERTE TJENESTER. Med ståsted i barn- og ungdomspsykiatrien, som er min daglige arbeidsplass, blir slik lesing ekstra bekymringsfull når jeg samtidig også vet at behandlingen vi har å tilby for de vanligste lidelsene, har en effekt som ofte bare er rett over femti prosent. Skal tjenesten fungere, er vi avhengig av tilstrekkelig kapasitet og effektiv behandling.

Flere løsninger er foreslått for å avhjelpe situasjonen, blant annet å øke finansiering, å jobbe fortere og mer effektivt, bedre samhandling og økt grad av spesialisering. Forslagene er rimelige og argumentasjonen er underbygget, men løser vi egentlig utfordringen? Om vi tilfører mer ressurser slik at vi får flere behandlere, gjør dette ikke nødvendigvis behandlingene mer effektive, ei heller om behandlere jobber fortere, eller om oppgavefordelingen bedres.

Spesialiserer behandlere seg, blir kanskje behandlingseffektiviteten bedre, men dette har en tendens til å skape fragmenterte helsetjenester.

TILNÆRMING. Jeg vil ikke promovere Snotti som et tilbud inn i barn- og ungdomspsykiatrien, selv om denne leken treffer mange av de nevnte ferdigheter. Derimot gir fysisk aktivitet i gruppe muligheten for å øve på alle disse aspektene, i tillegg til å fremme helsen på kort og lang sikt.

Fysisk aktivitet er også en annen måte for å kommunisere og tilnærme seg det som er vanskelig for barna. Slik sett blir dette et tilskudd til barn- og ungdomspsykiatriens hyppigst anvendte verktøy, nemlig samtale og/eller medisiner. Fra før vet vi at barn og unge generelt sett, og barn og unge med psykiske lidelser spesifikt, strever med å være fysisk aktive.

FYSISK GRUPPEAKTIVITET. I Helse Bergen har vi utviklet et gruppebasert fysisk aktivitetsprogram for barn og unge i psykiatrien. Programmet er trans-diagnostisk og ledes av terapeuter med ulik faglig bakgrunn ; som fysioterapeut, sykepleier og master i folkehelse. Programmet er tuftet på kjente psyko-fysiologiske prosesser, elementer fra kognitiv atferdsterapi og motivasjonsteori. Det har søkelys på glede, mestring, lek, å kjenne på ulike følelser og kroppslige reaksjoner, kommunikasjon, motivasjon – og ikke minst fellesskap.

Ambisjonen er at programmet tilbyr barna en arena for å øve på disse ferdighetene som kan overføres til hverdagen og dessuten støtte opp om pågående behandling. Det gjenstår mye arbeid med å finpusse formatet, men allerede nå er tilbakemeldingene positive, både fra barna som deltar, foreldrene deres – og henviserne.

TRYGG ARENA. Fysisk aktivitet i gruppe er ikke løsningen på de store utfordringene psykisk helsevern for barn og unge står opp i, men det kan være et viktig bidrag i en presset situasjon. Faren ved mange av de andre forslagene som fremmes, slik jeg ser det, er at vi gjør mer av det samme. Når vi allerede vet at dette ikke fungerer godt nok, hvorfor da fortsette videre i samme spor? Fysisk aktivitet krever ikke psykologer og psykiatere som det er vanskelig å rekruttere – her trengs ikke lang spesialisering eller videreutdanning. Men fysiske gruppeaktiviteter utgjør en trygg arena med stor overføringsverdi til hverdagen og livet ellers.

Snotti var en slik arena for meg som barn. For de mange barna som nå strever psykisk, kan fysisk aktivitet i gruppe være en trygg arena der de kan øve på noen av de viktige ferdighetene vi alle trenger i livet. Det er livet i miniatyr.

Ingen oppgitte interessekonflikter

Dagens Medisin, fra Kronikk- og debattseksjonen i 06-utgaven