Kunnskapsløst om sykehusorganisering i Oslo

Innlegg: Christian Grimsgaard, overlege og konserntillitsvalgt for Akademikerne, Helse Sør-Øst

I ET INNLEGG i Dagens Medisin 11. mars melder de administrerende direktørene i Helse Midt-Norge og Helse Vest seg på i debatten om sykehusutviklingen i Oslo. Stig Slørdahl og Inger Cathrine Bryne trekker linjene tilbake til et lignende innlegg i 2011, altså fra Bente Mikkelsens tid som administrerende direktør i Helse Sør-Øst. Også da ble hensynet til resten av landet fremført som argument for omkalfatring av sykehusorganiseringen i hovedstaden. Det munnet ut i nedleggelse av Aker og påfølgende overbelastning av både Ullevål og Akershus universitetssykehus.

I ettertid har problemene stått i kø i byen.

RESTEN AV LANDET? Igjen er det hensynet til resten av landet direktørene bruker som argument for å støtte planene til Helse Sør-Øst. Forrige gang var det nedleggelsen av Aker. Nå er det Ullevål som skal under kniven. Å legge ned Ullevål og dele opp aktiviteten mellom Aker og Rikshospitalet, «vil gjøre det lettere å sikre nok helsepersonell ellers i landet».

Hva som er sammenhengen her, gjør ikke Slørdahl og Bryne noe forsøk på å forklare. En må kanskje formode at det er antallet sykehus de bekymrer seg for? I så fall bør direktørene bruke noe mer tid på å sette seg inn i saksfeltet.

GJENSIDIGE FORSTYRRELSER. Det er nemlig ingenting som – noen gang – har tydet på at så store sykehus som nå planlegges, er særskilt driftseffektive. Avhengig av virksomhetsinnhold vil optimal sykehusstørrelse være i størrelsesordenen 200–600 senger. Å bygge større sykehus enn dette vil altså føre til økt personellbehov, ikke redusert.

Størrelsen er et viktig moment her. Men å flytte akuttvirksomheten fra Ullevål inn i de høyspesialiserte elektive behandlingsforløpene ved Rikshospitalet, bærer i seg et annet og vel så stort problem; gjensidige forstyrrelser. Det er velkjent – også fra norsk forskning – at skjerming av elektive behandlingslinjer gir mer effektiv drift – og lavere behov for personell. 

I en større engelsk studie som ble publisert i 2019, ble 157 millioner innleggelser over en tiårsperiode i alle engelske sykehus gjennomgått. Å blande elektiv aktivitet inn i den øyeblikkelige hjelpen, ga regelmessig høyere kostnader, med andre ord behov for flere ansatte.

ØKT PERSONELLBEHOV. Forskernes tilrådning var en ytterligere rendyrking av separate sentre, atskilt for elektiv virksomhet og akuttvirksomhet – i tråd med dagens driftsmodell og ansvarsfordeling mellom sykehusene i Oslo.

Det er altså ingen ting som tyder på at å samle øyeblikkelig hjelp og elektive behandlingslinjer i et kjempesykehus på Gaustad, vil frigi personell til resten av landet. Tvert imot er det bredt forskningsmessig belegg for at det omvendte vil være resultatet; personellbehovet vil øke.

KUNNSKAP – UTEN FLOSKLER? Det er bra med en bred debatt om sykehusorganisering i Norge, også på tvers av regionene. Men når direktørene i Midt og Vest melder seg til debatten om løsninger i Oslo, bør forslagene deres basere seg på etablert kunnskap, ikke floskler: Oslo er ikke direkte sammenlignbart med deres egne regioner og hovedseter, verken i 2011 eller nå. «En rød tråd fra innlegget i 2011 til dagens situasjon» bør ikke overbevise noen. Rådene den gangen har ikke skapt annet enn problemer for byen.

I Oslo står ikke valget mellom store versus små sykehus, men mellom store versus kjempestore sykehus. I den sammenheng kan det være greit å legge seg på minne at Oslo universitetssykehus er større enn hele Helse Midt-Norge. Som kjent er aktiviteten i dette regionale helseforetaket fordelt på i alt ni sykehus. Hvis RHF-direktørene Slørdahl og Bryne har så stor tro på at kjempesykehus gir lavere personellbehov, bør de kanskje starte med tiltak i egen region. I Oslo vil sykehusene – uansett løsning – være mer enn store nok.

Ingen oppgitte interessekonflikter