Opplagte løsninger på tunge problemer, men uten offentlig prioritering

Innlegg: Therese Fostervold Mathisen, post.doc. ved Høgskolen i Østfold og leder i Norsk selskap for spiseforstyrrelser

I ALTFOR mange år har vi gitt personer med overspisingslidelse feil behandling, og dermed bidratt til å forsterke lidelsen. I Dagens Medisin skriver fastlege Bente Prytz Mjølstad, under tittelen Lettvinte løsninger på tunge problemer, om helsepersonalets utfordringer med å identifisere bakenforliggende årsaker til pasienters fedmeutfordringer.

Når vi ser at livsstilsbehandling og medikamenter gir marginal effekt på vektregulering, må vi anerkjenne at fedmeutfordringen kan ha andre oversette årsaker.

KUNNSKAP – OG SKAM. Ved overspisingslidelse fungerer mat som en følelsesregulator og som mestringsstrategi i emosjonsregulering. I det nye kodeverket, ICD-11, karakteriseres lidelsen av gjentatte episoder av matinntak med kontrolltap, med større inntak enn normalt, matinntak til tross for metthet, at inntaket skjer raskere enn normalt, og at det etterfølges av stor skam og håpløshetsfølelse. Dette er en spiseforstyrrelse som er lite kartlagt når det gjelder forekomst, men den antas å forekomme to–tre ganger så hyppig som andre spiseforstyrrelser, og den er dessuten er mer kjønnsnøytral.

Når helsefaglig personell har lite kjennskap til diagnosen, er det ikke annet å forvente at personene som rammes, heller ikke har kunnskap om denne tilstanden. Stor skam om kroppsvekten gjør det enda vanskeligere å be om riktig hjelp, spesielt når legen ikke tør, eller vet, å stille de riktige spørsmålene: «Hvordan har du det egentlig? Hvordan opplever du ditt eget forhold til mat? Har du noen tanker om hvorfor det er vanskelig å regulere kroppsvekten?»

DEN VIKTIGE SAMTALEN. Leder Mari-Mette Graff i Landsforeningen for overvektige er tydelig når hun gir råd om hvordan vi åpner for den viktige helsesamtalen. Vi må kunne adressere «elefanten i rommet», og da må legene både være komfortable om å snakke om kroppsvekt, og om følelser.

Tidligere studier har vist til at mange leger finner samtalen om kroppsvekt vanskelig. Da blir det trolig ikke enklere når en god samtale om overspisingslidelse også krever godt tilrettelagt tid og en åpen, nysgjerrig og empatisk holdning og formuleringsevne.

FØLGER IKKE OPP. Men hva hjelper det om legen og annet helsepersonell blir gode på å identifisere underliggende utfordringer og personer med overspisingslidelse, dersom vi ikke har et behandlingstilbud å gi? I dag finnes kun et fåtall utprøvende og små behandlingstilbud for personer med overspisingslidelse, og kunnskapen om effektive behandlingsmetoder er også begrenset. Interessen for å finansiere utprøvende forskningsprosjekt virker overraskende liten ved de store forskningsbevilgningene og offentlige tilskuddsordningene.

Jeg kjenner til kun to forskningsbaserte og utprøvde behandlingsmetoder i Norge. Det ene prosjektet ble iverksatt i Stjørdal ut ifra ren iver hos klinikere og forskere, og i mangel av finansieringsinteresse. Her fant man stor pasienttilfredshet og gode behandlingsresultater, men ingen aktører står klar til å finansiere en større utprøving eller videre økt drift.

GOD EFFEKT. Det andre forskningsprosjektet, finansiert av Norske Kvinners Sanitetsforening (NKS), viste like god behandlingseffekt som etablert behandling av andre spiseforstyrrelser.

NKS så umiddelbart potensialet i behandlingen, og finansierte et nytt forskningsløp for å sikre overføringen fra forskningskontekst til naturalistisk kontekst. Og med helseprosjektmidler fra Dam-stiftelsen så Frisklivssentralen i Fredrikstad en mulighet til å prøve ut dette i sin drift.

Selv om forskningsresultatene først foreligger neste måned, er Frisklivssentralen allerede klar i sin tale: – Dette blir en del av vår drift.

KASTEBALLER. Både vi som jobber med forskning, og klinikerne som møter pasientgruppen, møter pasienter som har vært kasteballer mellom somatikk og ulike livsstilsopplegg: «Sandra» (37, som har deltatt i det omtalte behandlingstilbudet ved Fredrikstad Frisklivsentral, fortalte gråtkvalt om vonde erfaringer i helsevesenet, der fokuset har vært preget av livsstilsbehandling og vektreduksjon: «Endelig var det noen som så meg og forsto meg. Nå har jeg det helt topp; jeg er så fornøyd med opplegget og kjenner at det har så god effekt.»

Noen som deltok i forskningsprosjektet, våget å snakke om skammen, maten, og om følelsene. Noen ga mulighet for å mestre, uten et behandlingsfokus rettet mot den store kroppen. Den nye metoden ga erfaring med både regelmessig trening og kostholdsrutiner, uten fokus på vektreduksjon.

ARENA FOR MESTRING. Behandlingen utgjør en faglig arena som gir forståelse og erfaring om sammenhengen mellom selvbilde, følelsesregulering og funksjonen som mat hadde fått i dette kaoset. Nå fikk «Sandra» endelig erfare mestring – i et pasientfellesskap og med terapeuter som forsto utfordringene hun sto i.

Bente Prytz Mjølstad påpeker i sin kronikk at vi i dag ikke har noe tilbud å henvise til; verken ved kommunale frisklivssentraler eller spesialiserte behandlinger ved sykehus. Ved Stjørdal DPS fortsetter tilbudet i småskala enn så lenge. Samtidig sikter vi mot at flere frisklivssentraler skal kunne tilby dokumentert behandling for bulimi og overspisingslidelse i kommunal sektor.

Oppgitte interessekonflikter: Artikkelforfatteren er hovedforsker og utvikler av behandlingstilbudet som omtales fra Frisklivssentralen. Post.doc.-stillingen er finansiert av Norske Kvinners Sanitetsforening.