En psykologfaglig trussel mot velferdsstaten

Innlegg: Reidar Schei Jessen, psykolog ved Universitetet i Oslo (UiO)
Sidsel Fjelltun, psykolog ved Ahus
Maria Bonita Igland, profesjonsstudent i psykologi ved UiO

NYLIG FORMIDLET Psykologforeningen at sentralstyret hadde lyktes med sitt langvarige arbeid for at privatpraksis skal godkjennes som en del av spesialiseringsløpet. 

Gjennomslaget er kanskje en seier hvis horisonten er enkelte psykologers behov for rask gjennomføring av spesialistløpet, og dermed tilgang til høyere lønn.

FOR HVEM? Dessverre føyer vedtaket seg inn i en lang rekke bekymringsfulle utviklingstrekk de siste årene som over tid truer med å uthule velferdsstaten, og dermed psykologers mulighet til å tilby helsetjenester uavhengig av klientenes lommebøker.

Psykologforeningen kaller spesialistutdanningen for «foreningens gull», og at vedtaket sikrer de faglige rammene. Vi er enige i at spesialistutdanningen er viktig for å sikre psykologers kompetanse, men gullet vårt er den unike posisjonen vi som yrkesgruppe har oppnådd i den offentlige helsetjenesten. På denne måten kan vi – etter seks år med studier sponset av skattebetalerne – tilby våre tjenester til dem som trenger det mest, og ikke dem som tjener best.

Dessverre står de offentlige tjenestene under et stadig større press; kutt i budsjetter, økte krav om pasientgjennomstrømming og svekket faglig autonomi. Samtidig har kapitalsterke aktører begynt å se sitt snitt til å profitere på folks misnøye med de offentlige tjenestene; Dr. Dopin og Volvat, for å nevne to, har begynt å etablere seg som tilbydere av psykologtjenester.

TAPPING AV PSYKOLOGER. Problemet med økningen i private tilbydere er en langsom tapping av psykologer og andre helsepersonell fra offentlig sektor. I tillegg risikerer vi at de offentlige tjenestene mister sin legitimitet, hvis det etablerer seg en aksept for å betale seg ut av behandlingskøer i en stadig større del av den velstående delen av befolkningen.

Hittil har kravet om at spesialistutdanningen skal skje på offentlige arbeidsplasser, representert en viktig motvekt til denne privatiseringstrenden, og det har sikret at nyutdannede psykologer bidrar med sin kompetanse inn i det offentlige tjenestetilbudet.

Som profesjon er vår legitimitet bygget på en offentlig forankring av de psykiske helsetjenestene, og dermed en anerkjennelse av at psykisk helse og psykologisk behandling er en rett som skal komme hele befolkningen til gode.

UTHULING? Muligheten til å få deler av spesialistutdanningen godkjent i privat sektor, er en liten del av denne større privatiseringstrenden. På individplan er det kanskje fristende å søke seg til private psykologkontor, der klientene er ressurssterke, og der de psykososiale vanskene er mindre sammensatt.

Over tid er det derimot grunn til å tro at en privatisering fører til en uthuling av det offentlige helsetilbudet, og dermed fundamentet som den norske psykologstanden har bygget sin legitimitet og status på.

At psykologer som enkeltpersoner tar seg jobb i det private, er én sak. Verre er det at Psykologforeningen har jobbet på systemnivå for å styrke privat sektor. Som yrkesgruppe må vi ta et oppgjør med privatiseringen av psykiske helsetjenester før det er for sent.

Tilleggsinformasjon: Artikkelforfatterne oppgir ingen interessekonflikter, men opplyser at de alle tre har verv i Sosialistisk Venstreparti (SV)