Gjenreisingen av nasjonalpsyken

Når man fjerner noe, må man erstatte det med noe annet. Vi ser ikke spor av denne grunnleggende menneskelige innsikten om psykisk helse i beredskapsplaner og tiltak i koronapandemiens første faser. I prioriteringene fremover må mismatchen mellom kunnskap og politikk utjevnes for at nasjonalpsyken skal gjenreises.

Publisert

Denne artikkelen er mer enn to år gammel.

Tove Gundersen

Kronikk: Tove Gundersen, generalsekretær i Rådet for psykisk helse

KORONAKOMMISJONEN har analysert myndighetenes håndtering av pandemien. Slagsiden ved nedstengingen for den psykiske folkehelsa har vært enorm, og noen vil ta med seg problemer gjennom generasjoner. Så hvorfor har ikke den psykiske helsen blitt høyere prioritert gjennom pandemien?

Vi har mye grunnleggende kunnskap om hvordan psykisk helse fungerer. Vi vet at mennesker trenger hverandre, at isolasjon, frykt og lite forutsigbarhet er en belastning og vi vet at knapp kontroll over eget liv for mange føles destabiliserende.

HJELPEN FORSVANT. Gjennom tiltaksperiodene har totalbelastningen på den psykiske helsen vært gjennomgående stor, særlig for dem av oss som allerede sto i en risiko. Ved pandemistart burde det derfor ha vært åpenbart for myndighetene at kompenserende tiltak måtte på plass for å fange opp dem som umiddelbart kom i akutt fare for negative psykiske konsekvenser.

I stedet opplevde altfor mange at hjelpetilbud ble redusert eller fjernet, avtaler kansellert eller utsatt og at grunnstrukturene i selve samfunnsveven – som skoletilbud, skolehelsetjeneste, hjemmetjenester, aktivitetstilbud og tilgang på grunnleggende helsehjelp på alle nivåer –ble revet bort eller redusert over natten.

DYPT ALVOR. Koronakommisjonen har sett på beredskap, planer, forberedelser, håndtering, samarbeid og ansvarsdeling på ulike nivåer, og tiltak og konsekvenser for befolkningen er analysert. Det er særlig noen grupper som har fått opphoping av belastning som en følge av smittevernstiltakene, og barn og unge har båret en uforholdsmessig stor byrde. Stener Kvinnsland, som har ledet kommisjonens arbeid, fastslår at «Det er et dypt alvor over at en barne- og ungdomsgenerasjon opplever dette.»

En sektorovergripende beredskap kan bli regjeringens psykiske førstehjelp til det norske folk

I tiden som kommer, må vi fange opp problemene og hva man skal – og kan – gjøre med dem for å kompensere for manglede tilrettelegging, iverksetting og hensyn overfor denne utsatte gruppen. Én av de største feilene vi må ta lærdom av, er nedstengingen av skoler og barnehager uten gode analyser av barn i risiko. Ifølge rapporten ble ikke samfunnskonsekvensene ble vurdert før nedstengning.

FRAVÆRENDE DOBBELTSPOR. Når man fjerner noe, må man erstatte det med noe annet. Vi ser ikke spor av denne grunnleggende menneskelige innsikten om psykisk helse i beredskapsplaner og tiltak i pandemiens første faser. Enhver negativ konsekvens av koronasituasjonen vil ha en påvirkning på psyken til de menneskene som er involvert. Frykten er at konsekvensene for noen vil bli fatale.

I stedet for å respondere reaktivt på psykiske helseproblemer og vente til problemene tegner seg, burde beredskapen ha vært lagt ut ifra grunnleggende kunnskap om psykisk helse. Dette dobbeltsporet har vært fraværende. Myndighetene har i for stor grad lagt opp til at de psykiske skadene må skje før tiltakene settes inn, mens de burde ha forskuttert en psykisk slagside i alle de ulike negative tiltakseffektene. Første bud er å sikre at løsningen ikke er mer skadelig enn problemet.

PREMISSER I EN PANDEMI. I kriser skal man som hovedregel ta eksisterende kunnskap i bruk og styrke de strukturene vi allerede har. Det psykiske helsefeltet og spesialisthelsetjenesten lider under manglende satsing over tid og jevn nedbygging. Dette straffer seg når et allerede overbelastet system utsettes for historisk etterspørsel og nye pasientgrupper. Faktum er at psykisk helsevern i Norge allerede før pandemien var forstrukket, fragmentert og underfinansiert.

Når et system preget av etterslep, høy avvisningsprosent og lang ventetid ikke har noen reell beredskapsplan for kriser, blir det rett og slett for mange vi ikke klarer å hjelpe.

SKJULTE PRIORITERINGER? Nyansene forsvinner i kriser. Likevel er det et politisk ansvar å være tydelige i vektingen av konsekvenser når store beslutninger tas. I triangelet mellom faginstansene Helsedirektoratet og FHI og politisk ledelse har faglige råd blitt til praktisk politikk under en ferniss av åpenhet, offentlig diskusjon og fellesskapelig ansvar i dugnadsåndens navn. Det er demokratifremmende at befolkningen informeres og ansvarliggjøres, men innsynet i vektingen av hva slags hensyn som er tatt, forsvant ut med badevannet. For prioriteringer som livskvalitet, nødvendige oppvekstbetingelser, tilgang på beskyttelsesfaktorer, hjelp og risikodemping er utydelige.

Behovet for handlingskraft har overstyrt konsekvenspremisset under nedstengingen. Frekvensen av lidelse, økning i vold og overgrep og psykisk uhelse forsvinner helt som styringsmål.

VOLD OG OVERGREP. En god oppvekst varer livet ut, men en dårlig oppvekst kan vare i generasjoner. Vi vet ennå ikke hva de langsiktige konsekvensene blir, men vi vet at før pandemien vokste om lag et av 20 barn opp under forhold preget av vold og barnemishandling, og rundt et av fire barn blitt utsatt for minst én seksuell krenkelse i løpet av oppveksten. Nå øker tallene. For enkelte har tiltakene blitt møtt med mestringskapital, og når vi får hverdagen tilbake, vil alt normalisere seg. For andre vil nedstengingseffekten være irreversibel.

Vi er bekymret for konsekvensene av utstrakt problemutvikling her og nå, og vi er spesielt bekymret for hva disse konsekvensene vil bety for fremtiden og de neste generasjonene. Blant annet vet vi at voldsutsatte barn og unge har en stor risiko for å oppleve vold senere i livet. Vi vet at forekomsten av vold og overgrep har økt betraktelig og vi vet at det er en betydelig risiko for generasjonsoverføring av voldelig atferd og traumer i familiene der det forekommer. Vold og overgrep er så grunnleggende krenkelser med så alvorlige konsekvenser for enkelte at her kreves det en helt spesiell innsats for å dempe lidelsestrykket.

ALLEMANNSEIE. Psykisk uhelse har blitt allemannseie. De fleste er nå i nærheten av, eller kjenner selv på, hva det betyr å leve innenfor trange rammer over tid. I tiltakstettheten har politikerne mistet av syne hva eksisterende kunnskap om psykisk folkehelse egentlig sier oss.

Betydningen av livgivende relasjoner, mulighetsrom og fellesskap har blitt nedvisket som en dimensjon i tiltaksutviklingen, og konsekvensene slår inn over samfunnet med full tyngde.

Mismatchen mellom kunnskapen og politikken må utjevnes i det videre arbeidet med å gjenreise nasjonalpsyken i prioriteringene fremover, og vi må prioritere en sektorovergripende beredskap. Det kan være regjeringens psykiske førstehjelp til det norske folk.

Ingen oppgitte interessekonflikter

Dagens Medisin, fra Kronikk og debattseksjonen i 08-utgaven

Powered by Labrador CMS