Foretaksmodellen – og sykehusenes budsjetter

Man bør spørre om foretaksmodellen gir oss de sykehusene vi trenger? Nye sykehus blir for små, men likevel for dyre – og ender opp med svært høy beleggsprosent, korridorpasienter og dertil hørende redusert pleiekvalitet og pasientsikkerhet.

Publisert

Denne artikkelen er mer enn to år gammel.

Randulf Søberg

Kronikk: Randulf Søberg, pensjonert overlege. Tidligere konserntillitsvalgt for Akademikerne i Helse Midt-Norge og foretakstillitsvalgt ved St. Olavs hospital

ARBEIDERPARTIET I Innlandet vedtok på sitt fylkesårsmøte 6. mars å skrote foretaksmodellen. Tore Hagebakken, stortingsrepresentant for Ap i Oppland, skriver i et debattinnlegg på OA’s nettsider den 8. februar at man må finne en ny styringsmodell: «Kan ikke leve lenger med utskjelt styringsmodell.» 

Hagebakken sier at han er åpen for det meste, men han kommer ikke med noe konkret.

Etter at foretaksmodellen er diskutert og utskjelt i årevis, kunne man ønske seg noe mer fra en erfaren politiker, men at deler av Arbeiderpartiet nå erkjenner svakhetene, er et viktig signal og en ny begynnelse.

FINANSIERINGEN. Nye sykehusbygg finansieres i dag ved minimum 30 prosent oppspart egenkapital og 70 prosent statlig låneopptak, som i sin tur må finansieres over drift ved at renter og avdrag betales etter regnskapsloven. Hva tenker Arbeiderpartiet om investeringene i spesialisthelsetjenesten under foretaksmodellens paraply? Dette er en ytterst viktig detalj i modellen og har «ridd» Sykehus Innlandet HF og andre sykehus i alle år som en mare.

Driftsøkonomiske utfordringer gjør at oppsparing av egenkapital, såkalt overskudd på drift, er svært vanskelig. I Innlandet har sykehusene vært sulteforet i mange år for å skaffe til veie 30 prosents egenkapital til et «hovedsykehus». Opprinnelig hadde man planer for et «komplett» sykehus for hele innlandet, som var dimensjonert stort nok til å erstatte sykehusene i Hamar, Gjøvik, Lillehammer og Elverum.

Hva tenker Ap om investeringene i spesialisthelsetjenesten under foretaksmodellens paraply? Blir et krympet hovedsykehus med elektiv drift på Gjøvik og akuttilbud på Lillehammer en bærekraftig løsning?

Det var ikke faglige argumenter som var årsaken til at man forlot det befolkningen og fagmiljøene var forespeilet i mer enn 15 år, men manglende evne til å skaffe 30 prosents egenkapital og videre å betjene et 70 prosents lån for et sykehus i denne størrelsesordenen. Nå foreslås et krympet hovedsykehus og videre drift på Gjøvik (elektivt) og Lillehammer (akutt). Blir dette en god og bærekraftig løsning?

FEILENE GJENTAS. I vår region har vi gjort oss erfaringer både fra Akershus universitetssykehus og Sykehus Østfold, Kalnes. Begge prosjektene ble – som sykehuset Innlandet – kraftig krympet underveis. De har endt opp uten plass til alle pasientene de skal ta hånd om, og har et svare strev med å få økonomien i hop.

Dårlig plass gir dyr drift. Nye Kirkenes sykehus beskrives også som underdimensjonert og med tilhørende driftsproblemer. I Drammen oppføres et nytt sykehus, og feilene gjentas. Fagmiljøene i Vestre Viken mener man fra første dag også der vil få driftsproblemer fordi sykehuset blir for lite. I Møre og Romsdal har nytt sykehus vært på anbud to ganger. Det planlagte nye sykehuset har blitt krympet i flere runder, men kostnadene er visstnok stadig for høye til at man kan starte bygging.

UNDERBUDSJETTERING. Investeringer i nye sykehus er et betydelig løft, men når det gjelder årlige driftsutgifter, er det dog en begrenset engangsutgift. Byggekostnadene for nye sykehusbygg tilsvarer ofte ikke mer enn cirka ett års drift for et sykehus. Med dagens finansieringsmodell klarer sykehusene likevel ikke å erstatte gamle bygg med tilstrekkelig store bygg for fremtiden. Nye sykehus ender opp med svært høy beleggsprosent – ofte over 100 prosent – korridorpasienter og dertil hørende redusert pleiekvalitet og pasientsikkerhet.

Alt tyder på at også Mjøssykehuset blir for lite – ved at kostnadene blir for høye – og høyere enn forespeilet nå. Kostnader for oppgradering og bygningstilpassing for et ekstra akuttsykehus og et elektivt sykehus må SI selvfølgelig selv dekke, og kostnader for flytting og etablering av stråleenheten i Innlandet er ikke innarbeidet.

I tillegg er det lagt frem en pakke på strukturendringer i spesialisthelsetjenesten, og mye er ikke finansiert. Et eksempel er et nytt lokalmedisinsk senter på Hadeland. Trolig dreier det seg underbudsjettering på over én milliard kroner.

MØRK FREMTID? Daværende styreleder Anne Enger i Sykehuset Innlandet sa i 2016 at det ikke skal slukkes lys i dagens sykehus. Men er det realistisk med de økte kostnadene som følger etablering av Mjøssykehuset – og alle medfølgende endringer med kostnader til strukturendringer, mange vaktlinjer, transport av pasienter på tvers, nye lokalmedisinske sentre og så videre.

Man kan og bør spørre om foretaksmodellen gir oss de sykehusene vi trenger; Byggene blir for små, men likevel for dyre. I Innlandet forsterkes problemene av demografien; en aldrende befolkning og svak eller ingen tilvekst. Dette er ikke lønnsomt i dagens modell.

Jeg kan ikke se annet enn at de fremlagte planene i Sykehuset Innlandet vil gi oss for små bygg – og en særdeles vanskelig økonomisk situasjon. Derifra vil vel ikke veien være lang til et svekket pasienttilbud med senge- og bemanningskutt, og planlagt elektiv enhet i Gjøvik vil stå lagelig til for hugg på grunn av «underskudd» i driften. Måtte Hagebakken og hans kolleger på Stortinget snarest se på bedre løsninger enn dem som ligger i dagens modell.


Ingen oppgitte interessekonflikter

Dagens Medisin, fra Kronikk og debattseksjonen i 07-utgaven

Powered by Labrador CMS