Nyheter for deg som jobber i helsevesenet

 
  • DM Pharma
  • Abonnere
  • Annonsere
  • Kontakt oss
  • Nyhetsbrev
  • RSS
  • Facebook
  • Twitter
  • Ledig jobb
  • Logg inn

Er fastlegen det normale barnets vokter?

Som fastleger må vi aldri slutte å undre oss over hvorfor barn er urolige og uoppmerksomme. Vi må ha blikk for både normal variasjon, sykdom og bakenforliggende årsaker.

Publisert: 2021-03-11 — 05.38

Bente Prytz Mjølstad

LEGELIV-KOMMENTAREN: Bente Prytz Mjølstad, spesialist i allmennmedisin, førsteamanuensis ved NTNU og fastlege ved Saksvik legekontor, Malvik


ETTER FEM MINUTTER
er tålmodigheten slutt. Beina dingler fortere og fortere, før han sklir av stolen og starter å utforske kontoret. «Vær så snill å sett deg!» 
Mors stemme er oppgitt. Han skal til å lystre, men oppdager så noe under skrivebordet. Buksebaken forsvinner inn i mørket. Mor sukker.

HVORFOR? En vanlig problemstilling på fastlegekontoret er uoppmerksomme og urolige barn, der foreldre eller skolen lurer på om barnet har ADHD.

I jakten på diagnosen er det lett å glemme et viktig spørsmål: Hvorfor oppfører barnet seg som det gjør?

Som fastleger er vi vant med å vurdere varianter av det normale. Grenseoppgangen mellom «frisk» og «syk» er utfordrende. Ofte grovsorterer vi: farlig eller ikke-farlig? Småtufs eller skikkelig syk?

VOKSER DE FRA DET? En av allmennlegens viktigste roller er å vokte «det normale» og unngå unødig sykeliggjøring, ifølge den kjente britiske allmennlegen Iona Heath. Mangfoldet blant barn er stort. Aktivitetsnivå og evne til konsentrasjon er åpenbart forskjellig – også evnen til å utvikle ferdigheter og modnes. I gamle dager snakket man om «å vokse det av seg», enten det var astma, ørebetennelser eller eksem. NTNU-studien Tidlig trygg i Trondheim har vist at dette også kan gjelde ADHD-symptomer.

Det kjennes som et stort ansvar å ta over forskriving av ADHD-medisiner til barn. Man tar seg stadig i å gruble over om andre tiltak og tilrettelegging er forsøkt i tilstrekkelig grad.

Kunnskapen om at gutter som er født sent på året, diagnostiseres og medisineres hyppigst, gjør det nærliggende å stille spørsmålet om vi i for liten grad har greid å ta høyde for mangfold og modning. Og der barn fungerer godt hjemme, men er «umulige» på skolen, må man også stille spørsmålet om hvorfor det er slik.

Pedagoger og sosiologer har lenge diskutert effekten av Reform 97 og om tidligere skolestart og trangere rammer for barn kan være medvirkende årsak til økningen i ADHD-diagnoser.

ANSVARET. Noen barn har åpenbart så store utfordringer at vi kan snakke om ADHD som sykdom. Komiker Herman Flesvig fortalte nylig i TV-programmet Lindmo om hvordan diagnosen ga forklaring, og hvordan medisin ga hjelp til å konsentrere seg på skolen, men også om en lærer som evnet å «se ham».

En diagnose kan være viktig for å få tilgang til rette hjelpetiltak. Men Flesvig pekte også på at ADHD-diagnosen kan oppleves som stigmatiserende. I barneflokken omskrives ADHD fort som «sinneproblemer». Forskriving av ADHD-medisiner til barn har økt mye de siste ti år. Bivirkninger er heller ikke sjeldent, som for eksempel søvnproblemer som skaper behov for sovemedisiner. Som fastlege kjennes det som et stort ansvar å ta over forskriving av slike medisiner til barn. Og man tar seg stadig i å gruble over om andre tiltak og tilrettelegging er forsøkt i tilstrekkelig grad.

OVERSKYGGET AV DIAGNOSEN? Å leve under vanskelige livsbetingelser, kan også gi ADHD-symptomer. Og blant barn med ADHD-diagnoser finnes en klart økt forekomst av belastende livshendelser.

Professor i allmennmedisin, Anna Luise Kirkengen, har skrevet om hvordan diagnoser fungerte som blikkavledere i to av Norges mest alvorlige og kjente omsorgssvikt-saker. Barnas oppførsel ble tolket og forstått som uttrykk for ADHD-sykdom – ikke som en normal og forståelig reaksjon på omsorgssvikt. Barnevoldutvalgets rapport fra 2015, der Norges mest alvorlige saker om vold og omsorgssvikt ble gjennomgått, konkluderte med det samme: Diagnoser kan kamuflere barnemishandling og omsorgssvikt. «Det viktigste er ikke om et barn har ADHD-symptomer, men hvorfor», konkluderte leder Ann-Kristin Olsen.

Som helsepersonell har vi ikke vært like gode til å snakke med barn og unge, og undersøke hvilke livsbetingelser de lever under. Samtidig vet vi at få barn tør å fortelle om det vanskeligste og vondeste til fremmede – enten det foregår hjemme eller på skolen: «Barn må føle seg trygge før de tør å fortelle», sier ungdommene i Forandringsfabrikken, og de deler av sin dyrekjøpte erfaring. Det kan være en lærer eller en nabo. Det kan også noen ganger være fastlegen.

HVA SER VI? Som fastleger må vi aldri slutte å undre oss over hvorfor barn er urolige og uoppmerksomme. Vi må ha blikk for både normal variasjon, sykdom og bakenforliggende årsaker. Det er åpenbart en krevende oppgave. Men den er viktig. For noen barn livsviktig. Som fastleger har vi ofte god hjelp i å kjenne familien fra før.

«Jeg fant en skatt!» Et bustete hode dukker frem under skrivebordet: I hånden en gul støvete sprettball: «Kan jeg få den som premie?».

«Ja visst», svarer jeg. «Du har litt å hanskes med, der», sier jeg litt spørrende til mor.

«Ja, han er jo yngst og har nok fått litt frie tøyler. Han har heldigvis igjen et par år i barnehagen. Du husker sikkert storebroren – det roet seg jo med ham», sier mor med et smil.

Hun rekker så vidt å rufse i den lyse luggen, før Emil forsvinner ut av døra med et lystig «ha det» hengende igjen etter seg i luften.

 

Dagens Medisin, fra Legeliv-spalten i Kronikk og debattseksjonen, 05-utgaven

 

Nyhetsbrev
Følg med på siste nytt fra Dagens Medisin ved å abonnere på vårt gratis nyhetsbrev og følge oss i sosiale medier.
Del:

Kommentarer

Nyheter fra startsiden

Nyhetsbrev

Vil du abonnere på vårt nyhetsbrev?

Klikk her!