Tillitsbrudd mellom myndighetene og minoritetsgrupper
Manglende tillit til minoritetsgrupper gjennomsyrer både de foreslåtte tiltakene og sammensetningen av Ekspertgruppen som ble satt sammen for å få ned smitte blant personer født i utlandet.
Denne artikkelen er mer enn tre år gammel.
Kronikk: Amanda Hylland Spjeldnes, tredje års medisinstudent ved Universitetet i Oslo (UiO)
Ida Sofie Rettedal Skjæveland, tredje års medisinstudent ved UiO
Emma Lengle, siste års medisinstudent ved UiO
Sine Grude, tredje års medisinstudent ved UiO
I BEGGE koronabølgene har minoritetsgrupper vært hardere rammet, og de siste to månedene har 39 prosent av dem som har fått registrert smitte, tilhørt disse gruppene.
Ekspertgruppen som ble satt sammen for å få ned smitte blant personer født i utlandet, har nå kommet med forslag til tiltak. Manglende tillit til minoritetsgrupper gjennomsyrer både sammensetningen av utvalget og de foreslåtte tiltakene.
PÅFALLENDE. Når ekspertgruppen redegjør for kunnskapsgrunnlaget og erfaringer fra andre land, trekkes samarbeid med lokale frivillige aktører og innvandrergrupper frem i så og si alle eksemplene. Utvalget har, basert på dette grunnlaget, foreslått 29 tiltak.
Det er påfallende – og rett og slett skuffende – at følgende forslag; «Ekspertgruppen anbefaler gjennomgående tett samarbeid med berørte miljøer ved utbrudd», kommer på punkt 27 – under tittelen «Andre prioriterte informasjonstiltak» - altså helt nederst.
SKAL «VI» HJELPE»DEM»? Dette avdekker paternalistiske holdninger der «vi» skal finne løsninger for å hjelpe «dem».
Til tross for et evidensgrunnlag der samarbeid beskrives som helt sentralt, behandler ikke utvalget minoritetsgrupper som likeverdige samarbeidspartnere. Dem det faktisk gjelder blir en ettertanke slengt på til slutt, heller enn fundamentet for hele arbeidet. Med dette som utgangspunkt er det heller ikke overraskende å se at lokale aktører og minoriteter på ingen måte utgjør en signifikant andel av ekspertgruppen.
SUKSESSHISTORIE. Det enorme frivillige bidraget så langt i pandemien er et tydelig bevis på hvorfor gjensidig tillit er en forutsetning for alt arbeid rettet mot minoritetsgrupper.
For å angripe den store smittebølgen blant norsk-somaliere rundt april, var det norsk-somaliere selv som fant de effektive løsningene. I podkasten Folkefeber kalte Camilla Stoltenberg det en suksesshistorie hvordan denne gruppen radikalt snudde den negative trenden i vår. Det ble klart at de som var engasjert i – og hadde tilhørighet til – gruppen, visste best hva som krevdes for å gi gruppen god omsorg, informasjon og støtte.
«BLENDAHVIT» STØTTE? Ett av tiltakene, igangsatt av gruppen selv, var en egen koronatelefon på somali. Nå foreslår ekspertgruppen at dagens koronatelefon utvides til å inkludere de største minoritetsspråkene. Men da den somaliske koronatelefonen søkte om finansiering – for et fulltidsarbeid som hadde vært frivillig til nå – fikk de ingenting. Derimot fikk store, etablerte og «blendahvite» organisasjoner mye, selv om de ikke hadde tiltak som allerede var oppe.
Er grunnen til at et tiltak som var i full drift og utførte et livreddende arbeid, ikke fikk støtte, at det ble drevet av minoriteter?
Er grunnen til at et tiltak som var i full drift og utførte et livreddende arbeid, ikke fikk støtte, at det ble drevet av minoriteter?
HVOR ER TILLITEN? Viser dette den samme manglende tilliten til minoritetsgrupper som den ferske rapporten til ekspertgruppen gjør?
Erfaringsmessig gis den beste hjelpen når man lytter til dem det gjelder. Likevel virker myndighetene mer opptatt av å skape tiltak for minoritetsgruppene enn med dem.
Kan dette være årsaken til at disse gruppene fortsatt rammes hardest av pandemien?
Oppgitt interessekonflikt: Artikkelforfatterne oppgir at de leder podkasten Folkefeber, som utforsker hvorfor norsk-somaliere ble hardt rammet av koronapandemien. Folkefeber har fått stipend fra Centre for Sustainable Healthcare Education (SHE).
