Norge er ikke best i verden på ansvarlig antibiotikabruk

Vi takker Saman Riaz for et engasjert og tankevekkende innlegg i Dagens Medisin 16. september. Slik vi forstår budskapet i, «Norge er et mønsterland i ansvarlig antibiotikabruk. Det er ikke nok», er hovedpoenget at antibiotikaresistens ikke kjenner noen grenser, at en nær perfeksjonert antibiotikabruk i Norge kun resulterer i «en litt langsommere tapsrate for en ressurs som tømmes globalt», og at innsatsen må settes inn internasjonalt. Her er det mye å være enig i, men også noen punkter som trenger presisering.

Det spiller en stor rolle hva vi gjør i Norge

De nordiske landene utmerker seg med lave resistensrater til forskjell fra landene lenger sør og øst i Europa. For å oppnå slike resultater må det jobbes systematisk og kontinuerlig med både antibiotikabruk og smittevern. Når antibiotika brukes bare når det er nødvendig, og bredspektrede midler begrenses til tilstander der de faktisk trengs, selekterer vi i mindre grad frem resistente bakterier. Samtidig kan effektive smitteverntiltak, som målrettede screeningrutiner og god håndhygiene, begrense spredningen av resistente mikrober. Gjennom mange års systematisk innsats for å fremme forsvarlig antibiotikabruk og styrke smittevernet, har vi sikret en relativt gunstig situasjon i Norge. Dette nyter den norske befolkning godt av hver dag. Tapet av helsetapsjusterte leveår (DALYs) som følge av antibiotikaresistens er beregnet til 35 per 100.000 innbyggere i Norge i 2015, mens det europeiske gjennomsnittet samme år var på 170 per 100.000 innbyggere.

Norge bør gjøre mer – innenlands 

Til tross for at Norge er i en gunstig resistenssituasjon, er vi på ingen måte best i klassen når det gjelder antibiotikabruk. Ifølge 2024-statistikken fra det europeiske smitteverninstituttet (ECDC) brukte Nederland minst antibiotika med 9.8 definerte døgndoser (DDD) per 1000 innbyggere per dag, mens Norge lå på en 10. plass på statistikken. Vi brukte 13.1 DDD per 1000 innbyggere per dag i 2024. For at vi skal beholde lave resistensrater må vi trekke i samme retning. Da trengs det nasjonale handlingsplaner med entydige mål og tiltak som kommuniseres til helsearbeidere og -ledere på alle nivå. Et av de viktigste tiltakene ifølge WHO er nettopp slike planer. Fagmiljøene ser derfor frem til en ny handlingsplan for antibiotikaresistens og smittevern som er under utarbeidelse. 

Norge kan bidra til innsats utenlands

Men Riaz sitt hovedpoeng står seg godt. Som ved mange andre helsekriser, er det befolkningen i lav- og mellominntektsland som er hardest rammet. Vi kan ikke «dra stigen opp etter oss». Det handler både om solidaritet med mennesker som rammes av sykdom og død, og egeninteresse. Resistens som utvikles og spres internasjonalt, kan også gi alvorlige konsekvenser for Norge. Det er derfor gledelig at Utenriksdepartementet er involvert i regjeringens tverrsektorielle strategi mot antimikrobiell resistens fra 2024. Strategien slår fast at «Norge skal være en aktiv pådriver i den globale kampen mot antibiotikaresistens». Dette må følges opp med konkrete tiltak.