Vold mot helsepersonell truer pasientsikkerheten

Vold og trusler mot helsepersonell er ikke lenger et marginalt fenomen. De nær 700 volds- og trusselhendelsene som nå rapporteres ved AHUS (Dagens Medisin 06.10.26), er en kraftig påminnelse om at vold mot helsepersonell ikke kan betraktes som enkeltstående hendelser, men må forstås som et systematisk arbeidsmiljøproblem og en kvalitetsrisiko i behandling og omsorg. 

Spørsmålet er derfor ikke lenger om vold forekommer, men hvordan volden faktisk kommer til uttrykk i den kliniske hverdagen. Dette spørsmålet var utgangspunktet for en studie hvor 247 registrerte hendelser om vold og trusler fra somatiske avdelinger ved et norsk sykehus ble analysert. Fysisk vold dominerte med 167 dokumenterte hendelser, der slag, spark og drapstrusler var hyppige uttrykk. I 45 tilfeller resulterte hendelsene i fysiske skader hos personalet som blødninger, smerter og muskelplager. Psykisk vold, som verbale trusler, nedverdigende kommentarer og rasisme, forekom i 125 tilfeller. Studien beskriver også forekomst av materiell, seksuell og latent vold. Materialet viser betydelig overlapp mellom hendelsene, der medarbeidere i flere tilfeller har vært eksponert for ulike voldstyper samtidig.

Det mest bekymringsfulle med dette temaet er ikke bare omfanget, men også normaliseringen. Studien viste at mange helsearbeidere oppfatter vold som «en del av jobben». Denne holdningen, kombinert med en kultur der rapporteringen er lav, gjør at problemet går under radaren. Hvis hendelser ikke dokumenteres, uteblir muligheten for systematiske tiltak og ansvaret individualiseres. Å klassifisere en hendelse som vold kan imidlertid representere en barriere for rapportering, ettersom begrepsbruken gir opplevelsen økt emosjonell belastning. Dette kan bidra til skjevheter i rapporteringspraksisen, ved at hendelser som oppfyller kriteriene for vold, nedtones, omklassifiseres eller forblir urapporterte.

Skal helsetjenesten levere forsvarlig og kunnskapsbasert behandling til pasientene, må trygghet for helsepersonell være en grunnleggende forutsetning. Konsekvensene av å bli utsatt for vold og trusler er veldokumenterte: økt stress, angst, utbrenthet og kompromittert pasientsikkerhet. Dette er altså ikke kun et arbeidsmiljøproblem – det er en trussel mot kvaliteten i helsetjenesten, som forutsetter trygge og stabile rammer for klinisk arbeid. Om vold og trusler preger arbeidshverdagen, påvirkes kliniske vurderinger og kontinuiteten i behandlingen. Utrygghet i behandlingssituasjonen svekker dermed ikke bare den enkelte sitt arbeidsmiljø, men også kvaliteten på helsehjelpen som gis. Når behandlings- og omsorgsforutsetningene i helsetjenesten undergraves, reduseres også vår samlede evne til å forebygge, håndtere og behandle sykdom på en forsvarlig måte. 

Det store omfanget av vold og trusler dokumentert ved AHUS, sammen med resultatene fra vår og andre publiserte studier (¹, ²), viser at dette er en utfordring som berører selve grunnlaget for en trygg og kvalitativ god helsetjeneste. Når helsepersonell utsettes for vold og trusler, svekkes forutsetningene for kontinuitet, pasientsikkerhet og helsehjelp av høy kvalitet. Å forebygge vold kan derfor ikke reduseres til den enkeltes evne til å håndtere krevende situasjoner. Ansvaret ligger hos ledere, helseforetak og myndigheter som må sikre rammebetingelser, kompetanse, bemanning og systemer som beskytter dem som skal gi omsorg og behandling til andre.

Ann Karin Helgesen er medforfatter på en av bøkene som er kilde til dette innlegget. Det er ikke oppgitt interessekonflikter. 

Referanser: 

1. Roos, A. K. Ø., Løkkeberg, S. E. T., Grøndahl, V. A., & Helgesen, A. K. (2026). When care turns hostile—Threats and violence toward staff in somatic healthcare. Nursing Reports, 16(1), Article 5. https://doi.org/10.3390/nursrep16010005

2. Ose, S. O., Lohmann-Lafrenz, S., Kaspersen, S. L., Berthelsen, H., & Marchand, G. H. (2023). Registered nurses' exposure to workplace aggression in Norway: 12-month prevalence rates, perpetrators, and current turnover intention. BMC Health Services Research, 23(1), 1272. https://doi.org/10.1186/s12913-023-10306-z