Tjenester som ikke er skrudd sammen

Sikkerhetsnettet rundt ungdom i faresonen har flere hull, og henvisningsmodellen passer ikke for unge med psykiske plager. Tjenesten er ikke skrudd sammen for ungdom – og må skrus sammen på nytt.

Publisert

Denne artikkelen er mer enn tre år gammel.

Pål Iden

PSYKISKE PLAGER hos barn og unge er pekt på som et av vår tids folkehelseproblem. Risikoen for utvikling av psykisk lidelse er stor hos ungdom som faller ut av skoleløpet.

Det er enighet om at tidlig innsats og forebygging er viktig. Et omfattende tjenesteapparat i kommunene og spesialisthelsetjenesten skal fange opp unge som sliter.

Spørsmålet er om vi virkelig når frem til dem som trenger det. Klarer vi å snu utviklingen hos de mest utsatte unge, før de utvikler alvorlig lidelse og funksjonstap? Ikke alltid dessverre.

TILFELLET JONAS. Statens undersøkelseskommisjon for helse- og omsorgstjenesten (Ukom) har undersøkt dødsfallet hos en 17 åring. «Jonas» var en vanlig gutt, på en vanlig skole, i et vanlig norsk lokalsamfunn. Våren 2019 tok han sitt eget liv. Selvmord blant unge er sjeldent, men i kjølvannet følger varige ringvirkninger for familie og nærmiljø. Enhver slik hendelse er en for mye. Vi må forsøke å forstå, forsøke å lære.

Rapporten tegner bildet av mange dyktige fagfolk, som allerede fra barneskoletid utredet Jonas fordi han slet med skolearbeidet. Innsats ble satt inn fra Pedagogisk-psykologisk tjeneste (PPT), ungdomskontakt, kommunepsykolog, helsesykepleier, barneverntjeneste og fastlege.

Ingen klarte å sette inn tiltak som kunne snu en negativ utvikling. Samhandling og informasjonsdeling mellom tjenestene var fraværende. Tjenestene opererte i hvert sitt spor. På videregående skole ble diagnosen dysleksi stilt. Jonas bar da med seg et massivt faglig etterslep.

Vi må forsøke å forstå, forsøke å lære

ALT STOPPET OPP. Fastleger henviser til barne- og ungdomspsykiatrien (BUP) når kommunal hjelp ikke strekker til. Jonas samtykket til utredning i BUP. Problemet var at henvisningen ble avslått, ikke bare en, men to ganger.

Jonas hadde ikke et symptombilde som ga rett til spesialisert helsehjelp, ei heller etter den økte bekymringen i den andre henvisningen. Skolevegring i seg selv gir ikke rett til helsehjelp.

Da spesialisthelsetjenesten ikke hadde noe å tilby, stoppet alt opp, også i kommunen. Jonas tok sitt eget liv få uker etter siste avslag. Fylkesmannens tilsyn etter dødsfallet fastslo at BUP ikke hadde brutt noen lovkrav.

HVEM ER I FARESONEN? Vi skal være forsiktige med å være etterpåkloke. Iblant går det fryktelig galt og det er ikke lett for den enkelte hjelper å forutsi hvem som er i faresonen. Likevel er det noen viktige refleksjoner som melder seg i kjølvannet av historien om Jonas.

  • De kommunale tjenestene som skal fange opp ungdom, er fragmenterte, uoversiktlige, arbeider hver for seg, deler lite informasjon og er styrt gjennom et mangfold av ulike nasjonale modeller og standarder. Styringssignaler er usystematisk lagt oppå hverandre.
  • Avslagsprosent ved henvisning til BUP varierer fra åtte prosent til 56 prosent. Skal vi tro de tallene som sykehusene selv rapporterer, avvises gjennomgående 30–50 prosent av ungdom som henvises til BUP, mens de som henvises til somatisk helsehjelp, kun avvises i om lag fem prosent av tilfellene. I styringen av helseforetakene måles vurderingstid – svar innen 10 dager – men avslagsprosent etterspørres ikke.
  • Prioriteringsveilederen og de nyetablerte pakkeforløpene tar ikke høyde for unge med uavklart tilstand. Prioriteringsveilederen blir i spesialisthelsetjenesten mest brukt som verktøy for å holde kontroll på innstrømningen av pasienter.

GYLNE ØYEBLIKK. Ungdom, kanskje særlig gutter, kan mangle språk for følelser og frustrasjoner. Negative følelser kommer til uttrykk som kroppslige plager, som atferdsendring eller som fall i daglig fungering. Den unges tillit til et hjelpeapparat av voksne er krevende å bygge og lett å rive ned. For hjelpeapparatet er det avgjørende å spille på lag med ungdommen og benytte «gylne øyeblikk», der fortrolighet og behandlingsrelasjon kan bygges.

Ventetid eller avslag på hjelp kan fort oppleves som en avvisning – eller bekrefte opplevelsen av lav egenverdi.

HULL I SIKKERHETSNETTET. Ukom-rapporten, som publiseres mandag 30. november, peker på flere hull i sikkerhetsnettet rundt ungdom i faresonen. Skolen, PPT, barneverntjenesten, helsesykepleier, fastlege, og BUP skal utgjøre sikkerhetsnettet, og den ytre rammen består av nasjonale styringssignaler, lovverk og tilsynsmyndigheter. Problemet er at tjenestene i sin helhet ikke er tilpasset ungdommers virkelighet.

Modellen med henvisning fra den ene til den andre, kan passe for en voksen med et vondt kne, men ikke for en ungdom med psykiske plager. Tjenesten er ikke skrudd sammen for ungdom, og må skrus sammen på nytt.

Det er ikke slik at vi løser den store folkehelseutfordringen ved å bygge opp stadig økt behandlingskapasitet i spesialisthelsetjenesten. Alle som sliter, skal ikke dit. Det som virkelig trengs er at fagmiljøene er der for hverandre når det trengs. Fagfolk må være der sammen før de unge faller utenfor.


Ingen oppgitte interessekonflikter

Powered by Labrador CMS