Kirurgi eller treningsterapi?

Nye funn fører til at vi som helsepersonell må endre tankesett og praksis som har vært nedfelt over flere tiår. Klarer vi det?

Publisert

Denne artikkelen er mer enn tre år gammel.

Charlotte Wilsgård Olsen

UNGE STEMMER-KOMMENTAREN: Charlotte Wilsgård Olsen, spesialfysioterapeut ved Universitetssykehuset Nord-Norge og Tromsø fysioterapi

DE SISTE ÅRENE har det skjedd store fremskritt innen forskning på ulike muskel-/skjelettlidelser. Anerkjente kirurgiske inngrep på eksempelvis subakromialt smertesyndrom, degenerativ menisk og korsbåndskader har vist seg å ha liten effekt, og nå anbefales andre typer tiltak som treningsterapi.

Som fysioterapeut møter jeg flere av disse pasientene. For en tid tilbake ble jeg kontaktet av en pasient som hadde hatt varierende grad av skulderplager de siste årene. Hun ønsket å prøve fysioterapi i håp om å unngå operasjon. Ved første konsultasjon hos fastlege var hun blitt henvist til ortopedisk vurdering, hvor hun så ble satt opp til time for kirurgi.

FRUSTRERENDE. Fordi pasienten selv reagerte på anbefalingene, slapp hun en unødvendig operasjon. I stedet fikk hun oppfølging med treningsterapi med god effekt på skulderplagene.

Dette er dessverre ikke den eneste pasienthistorien hvor det etter min vurdering henvises for raskt til kirurgi. Som fysioterapeut vekker det frustrasjon. Både fordi pasienter gjennomgår et omfattende inngrep som kanskje kunne ha vært unngått, men også fordi det viser til manglende kunnskap blant helsepersonell om effekten av ulike behandlingstiltak.

Hvert pasienttilfelle skal naturligvis vurderes individuelt, og noen vil være kandidater for kirurgi allerede ved første konsultasjon. Oppfatningen min er likevel at mange anbefaler kirurgiske inngrep for raskt. Flere burde tilbys eksempelvis treningsterapi – før kirurgi i det hele tatt vurderes.

Etter min oppfatning er mange for raske med å anbefale kirurgiske inngrep

EN REELL SJANSE. Treningsterapi krever egeninnsats fra pasienten over tid. Det hender jeg møter pasienter som har prøvd ut fysioterapi, men som på bakgrunn av manglende effekt har gjennomgått operasjon. I enkelte tilfeller kan det stilles spørsmål om hvorvidt treningsterapien var strukturert nok, eller om varigheten var lang nok for å oppnå ønsket effekt.

I andre tilfeller har ikke pasienten hatt tro på at treningen skulle bedre plagene, noe vi vet påvirker innsatsen og resultatet av tiltaket. Som helsepersonell har vi alle en jobb å gjøre for at treningsterapi skal få en reell sjanse.

ULIK PRAKSIS. Når det gjelder enkelte muskel-skjelettlidelser, er min erfaring at helsepersonell har ulike kriterier for om pasientene anbefales treningsterapi eller kirurgi. Det virker som det eksisterer ulik forståelse for de samme tilstandene. Kanskje handler det om at de nye «sannhetene» fra forskningen tar tid å akseptere.

Det sies at gamle vaner er vonde å vende, men som helsepersonell må vi mestre denne kunsten. Vi må akseptere at medisinen utvikler seg, og sørge for at praksisen følger etter.

Ingen oppgitte interessekonflikter

Dagens Medisin 16/2020, fra Kronikk og debattseksjonen

Powered by Labrador CMS