Tilhørighet i avstandens tid

Kronikk: Barbro Husebye, lege og utdannet kunstterapeut, Tromsø

Å LEVE SOM en eremitt i ukesvis, har fått en helt ny status. Det har blitt et viktig bidrag til fellesskapet. De nye heltene holder seg i ro.

Da myndighetene oppfordret helsepersonell til å melde seg til tjeneste, kjente jeg på skammen. Jeg kjente på et stort ubehag ved ikke å kunne være en samfunnsnyttig borger. Jeg er helsepersonell, men arbeidsufør på grunn av kronisk sykdom. I årevis har jeg levd et rolig liv i randsonen av det sosiale livet og arbeidslivet.

«NORMALISERINGEN». Å arbeide, er dypt rotfestet i den norske folkesjela. I et samfunn farget av holdningen om at lediggang er roten til alt ondt, er det desto mer skamfullt å falle utenfor arbeidslivet.

I kjølvannet av koronakrisen har det derimot skjedd noe uventet. De fleste har holdt seg mest hjemme de siste ukene. Mange er alene. Den tilbaketrekningen sykdommen i årevis har tvunget meg til, har nå blitt en felles solidarisk handling som skal få samfunnet gjennom Covid-19-pandemien. Dette har ført til en slags normalisering av det livet jeg lever. Jeg skiller meg ikke ut.

DEN NYE KOMPETANSEN. Folk har fått erfare de ulike sidene ved karantenelivet, både på godt og vondt. Med ett har jeg en kompetanse som tidligere ikke har vært i fokus.

Dette er faktisk noe jeg har lang erfaring med og mestrer tålelig bra. Isolasjonen. Stillheten. Tomheten. Å skape min egen hverdag, gitt de begrensningene sykdommen gir.

Det å ha et godt liv som kronisk syk, er et arbeid som krever tålmodighet, utholdenhet og håp. Det er ikke enkelt eller smertefritt, men kan likevel være meningsfullt. Jeg har gjort meg noen erfaringer med verdien av det enkle i livet, men også med stillstand, ensomhet og skam. Jeg vet noe om hvor vanskelig det kan være å gå i møte med seg selv, selv om jeg har god trening i å være alene og har et hav av tid. Men jeg vet også hvor befriende det kan være.

NYTTEVERDIEN. I de gamle samfunn ble det sett på som samfunnsnyttig å ha filosofer og åndelige tenkere som trakk seg unna storsamfunnet for å få et annet perspektiv på livet. Tankene deres ble verdifulle i oppbyggingen av samfunnet. Det er mange måter å søke kunnskap på og mange måter å gi tilbake til samfunnet på.

Kan denne erfaringen fra tilbaketrekningen ha nytteverdi i det moderne samfunnet? Jeg mener absolutt ja. Et sunt og levende samfunn trenger, i tillegg til arbeidstakere som får hjulene til å gå rundt, noen som kan være et alternativ. Kall det et slags korrektiv til storsamfunnet og de uskrevne reglene om hvordan man skal leve livet sitt. I et arbeidsliv som løper for å holde frister og fylle ytre krav, der rammene blir trangere og tempo skrus opp, går mye på rutine og autopilot. Det er lite rom for refleksjon og kritisk tenking. Det er ikke overskudd til det.

Under slike forhold kommer samfunnet lett inn i en blindvei og mister forankringen i gode bærekraftige verdier.

VERDIGHETEN. Å leve med kronisk sykdom, er en type arbeid som gir kunnskap i form av livserfaring. Avstanden til det hektiske samfunnet gir perspektiv og mulighet til å se andre sider ved livet.

Stillheten er produktiv, bare på en annen måte. Langsomheten gir liv til nye tanker som får tid til å modnes og valideres. I dette rommet kan kreative ideer oppstå spontant og bidra til utvikling av både individ og samfunn.

Jeg savner en anerkjennelse av dette i samfunnet; at det langsomme og stille livet også kan gi verdifulle bidrag. Det handler om verdighet.

TILHØRIGHETEN. Det at alle skal kunne føle en tilhørighet og bli inkludert i storsamfunnet, uansett sivil status eller arbeidstilknytning, er en viktig ressurs i samfunnet. Arbeidslinja er ikke svaret på alt. Kompetanse kan være så mye.

Ironisk nok har altså kravet om avstand under koronakrisen gjort at jeg føler på en ny tilhørighet til det store fellesskapet. Vi er i samme båt. Vi tar vare på hverandre. Vi har et felles mål. Vi ønsker å komme så godt som mulig gjennom denne krisen, både som enkeltmennesker og somsamfunn.

I krise er alles bidrag viktig. I tillegg til samfunnsøkonomiske tiltak, er det dette som skal hjelpe oss videre.

Tilleggsinformasjon: Artikkelforfatteren oppgir ingen interessekonflikter, men opplyser at hun er arbeidsufør på grunn av kronisk sykdom. Hun er tidligere assisterende fylkeslege hos Fylkesmannen i Troms og lege i spesialisering (LIS) ved BUP i Tromsø.