Kunnskapshull – og feilinformasjon fra KS
Å la fastlegene sitte igjen med kronikere, øyeblikkelig hjelp og døgnbasert legevakt mens andre overtar enklere oppgaver, vitner om kunnskapsløshet. Ytterligere spredning av feilinformasjon vil true folkehelsen og øke samfunnets helseutgifter.
Denne artikkelen er mer enn fire år gammel.
Kronikk: Arnulf Heimdal, fastlege, spesialist i allmennmedisin, Oslo og universitetslektor ved Universitetet i Oslo (UiO)
Ivar Thomsen, spesialist i allmennmedisin og fastlege i Stavanger
15. JANUAR BLE Kommunenes Sentralforbund (KS) sin rapport «Fastlegens rolle i forebyggende og helsefremmende arbeid» lagt frem. Rapportforfatterne, blant dem Anders Grimsmo, professor i samfunnsmedisin ved NTNU, mener at vi bør se på samarbeidet mellom kommunene og fastlegene og diskutere hvilke oppgaver fastlegen faktisk bør ha. Dette er et forståelig ønske i dagens virkelighet med en fastlegeordning i oppløsning.
Rapporten er basert på en feltstudie som ble gjennomført av 67 sisteårs-medisinstudenter som var utplassert høsten 2017 i seks ukers tjeneste i til sammen 25 kommuner, i hovedsak i Midt-Norge. Disse studentene har ikke selv erfaring som fastleger, noe som kanskje kan forklare de underlige konklusjonene i rapporten. Den påstår at «kompetansen innen helsefremming og forebygging blant fastleger må bli vesentlig oppgradert. Det går i første rekke på kommunikative og pedagogiske ferdigheter. Dette bør sterkere inn i både grunnutdanningen og videreutdanningen, og slik også komme alle med behov for helsehjelp til gode».
KS trykket raskt rapporten til sitt bryst og fremmet et hovedbudskap om at «fastlegene kan for lite». Slik vi leser rapporten, er hovedbudskapet imidlertid fravær av samarbeid i folkehelsearbeidet mellom kommunene og fastlegene. Budskapet fra KS er underlig og mangler troverdig dokumentasjon.
VIRKELIGHETEN. Vi siterer professor i allmennmedisin, Kirsti Malterud: «Individrettet forebygging hører hjemme i allmennmedisin/fastlegetjenesten. Grupperettet forebygging hører hjemme i samfunnsmedisin/Public health. Det går ikke an å drive med det ene uten å kjenne det andre, men man må vite hvem man adresserer, for å kunne treffe blink».
Helsefremmende forebyggende arbeid på samfunnsnivå er kommunenes ansvar. Denne kompetansen er mangelvare i mange kommuner. I tillegg ser vi at kommuneoverlegene ofte ikke involveres i tilstrekkelig grad i kommunenes helsefremmende arbeid. Rapporten skyver derimot ansvaret over på fastlegene.
Fastleger og tidligere distriktsleger landet rundt har i mer enn hundre år engasjert seg i ulike grupperettete forebyggende tiltak, i tillegg til individrettet aktivitet. Mange flere har sannsynligvis ønske om å delta hvis de hadde kunnet. Kommunene mangler struktur for samarbeid mellom fastlegene og resten av kommunehelsetjenesten mange steder. Ansvaret hviler også på kommunene.
Kommuneoverlegene involveres ikke i tilstrekkelig grad i helsefremmende arbeid, men KS-rapporten skyver ansvaret over på fastlegene
FEIL OPPSKRIFT. Forfatterne skriver: «Lite tid var det fastlegene hyppigst nevnte som årsak (til manglende deltakelse i forebyggende arbeidet), men fungerer også som en tildekking av andre forhold». Dette er en ufin mistenkeliggjøring av fastlegenes prioriteringer. Det største hinderet for å delta i andre legeoppgaver for landets fastleger i dag, er at timeplanen allerede er sprengt. Gjennomsnittlig arbeidstid for fastlegene i Norge var i 2019 på 55,6 timer per uke, økende med over én time per år de siste årene.
Rapporten foreslår at andre yrkesgrupper skal overta enkelte av fastlegenes kjerneoppgaver for at fastlegene skal få tid til å drive samfunnsrettet forebyggende arbeid. «Mye tyder på at fastlegene gjør langt større nytte for seg ved å behandle pasienter med akutt sykdom og pasienter med kroniske sykdommer sammenlignet med forebyggende legemiddelbehandling, eksempelvis høyt blodtrykk og kolesterol», ifølge Grimsmo.
KONTINUITET OG TILLIT. Dette underkjenner den grundig dokumenterte helsefremmende effekten av å la samme lege følge sine pasienter over tid. Den amerikanske samfunnsmedisineren Barbara Starfield konkluderer i sin omfattende og mangeårige forskning med følgende: En organisering av primærhelsetjenesten med en fast lege som følger sine pasienter over tid i stort og smått gir klare helsefordeler. Samme faste lege både ved nye og ved kjente helseutfordringer, så som høyt blodtrykk, sukkersyke og andre tilstander, ved kontroller og ved øyeblikkelig hjelp, gir bedre helse til befolkningen, lavere dødelighet og lavere samfunnskostnader.
Dette er basis for Norges fastlegeordning. Gullet som har gjort ordningen så vellykket og populær, ligger i begrepene kontinuitet og tillit. Det helt avgjørende tillitsforholdet avhenger av personlig kontakt over tid. Å la fastlegene sitte igjen med kronikere, øyeblikkelig hjelp og døgnbasert legevakt mens andre overtar de presumptivt enklere oppgavene, vitner i beste fall om kunnskapsløshet om hva som gjør dagens norske allmennmedisin til en helsefremmende og billig helsetjeneste – og et populært fag hos studentene. En slik utvikling vil kun bidra til å øke flukten fra fastlegejobber landet rundt og resultere i overgang til helprivate legetjenester uten offentlige plikter og prisregulering.
VEIEN VIDERE. KS bruker denne rapporten til nedsnakking og forvirring om fastlegenes rolle i primærhelsetjenesten. Dagens fastlegeordning er truet av legeflukt og rekrutteringssvikt og nærmer seg kollaps. I en helprivatisert legetjeneste for dem med nok penger vil allmennlegenes deltakelse i samfunnsmedisin være en utopi.
KS og ansvarlige myndigheter må nå bruke tiden fremover til å skape rom for både allmennmedisinsk og samfunnsmedisinsk lokal aktivitet basert på et dokumentert samfunnsmedisinsk kunnskapsgrunnlag og en levedyktig fastlegeordning. Myndighetene har svært dårlig tid på seg. Ytterligere spredning av denne typen feilinformasjon vil true folkehelsen og føre til økte helseutgifter for samfunnet.
Oppgitte interessekonflikter: Ivar Thomsen er avtroppende styremedlem i Helsetjenesteaksjonen.
Dagens Medisin 04/2020, fra Kronikk og debatt-seksjonen
