Nyheter for deg som jobber i helsevesenet

 
  • DM Pharma
  • Abonnere
  • Annonsere
  • Kontakt oss
  • Nyhetsbrev
  • RSS
  • Facebook
  • Twitter
  • Ledig jobb
  • Logg inn

Har pasientforakt blitt legitimt?

Som samfunn er vi ikke tjent med at pasientforakt blir legitimt.

Sandra Fahre

Kronikk: Sandra Fahre, seniorrådgiver, Pasient- og brukerombudet i Innlandet

PASIENT- OG brukerombudene mottar daglig pasienthistorier som gir et annet bilde av møtet mellom lege og pasient. Vi mottar også utrolige, noen ganger rystende, historier om pasientens opplevelser hos fastlegen. Men vi mener ikke at disse er beskrivende for karaktertrekk hos de fleste fastleger.

Nina Lykke forteller i sin roman «Full spredning» om en fastlege som har begynt å mislike sine pasienter sterkt, og nylig lot A-magasinet seg inspirere til å formidle anonyme legers pasienthistorier. Å vise at virkeligheten overgår fiksjonen, er tanken, uttrykt på lederplass.

Når vi kaster oss på en trend der formålet vel så mye er å underholde som å forklare, står vi i fare for å skape feiloppfatninger – både av dem som søker hjelp og av tjenesten. Jeg blir verken underholdt eller klokere.

KRAVSTORE PASIENTER? Er det samfunnets oppgave å imøtekomme ethvert krav og behov? spør en av legene i artikkelen. Flere ganger beskrives «veltrente og friske» pasienter med overdrevne bekymringer. At pasienten forventer en «quick-fiks levert av andre. En sprøyte eller en pille». Det slås blant annet fast at fastlegene ikke er utdannet for å takle sosiale kriser.

Alle eksemplene bygger opp under samme hypotese: Overdrevent bekymrede eller skråsikre pasienter belaster unødvendig overarbeidede fastleger, med bagatellmessige plager. Artikkelen framstår overraskende ensidig i sin vinkling. Legenes fortellinger fra egen praksis får stå uimotsagt. Det stilles ingen kritiske spørsmål og pasientperspektivet er helt fraværende.

Som leser får jeg inntrykk av at dette er fastlegenes hverdag og artikkelen gir uttrykk for at adferden er økende hos pasienter. De kravstore pasientene finnes selvfølgelig. Og artikkelens budskap støttes til en viss grad i evalueringen av fastlegeordningen fra 2019, som slo fast at det er for få leger som vil inn i yrket og for mange som vil ut. Det er misnøye hos fastlegene med «administrative oppgaver». Men lar økt arbeidspress seg underbygge med mer enn legers egenopplevelse?

ARBEIDSBELASTNINGEN. Aftenposten beklaget selv i lørdagens avis at grafikk som var brukt i artikkelen, var misvisende ettersom den ga inntrykk av en stor økning i antall konsultasjoner. Menon Economics rapport 83/2018, utført på oppdrag fra Legeforeningen, konkluderer nettopp med at «selv om antallet konsultasjoner per fastlege faktisk har blitt litt redusert i perioden, har økningen i omfanget av konsultasjonene vært mye høyere, slik at den totale arbeidsbelastningen dermed har økt».

“Når vi kaster oss på en trend der formålet er å underholde vel så mye som å forklare, kan vi skape feiloppfatninger av både dem som søker hjelp og av tjenesten. Vi er bedre tjent med å bygge tillit og tjenester som er organisert for å møte vår tids utfordringer”

Skal økt arbeidsbelastning tjene som beslutningsgrunnlag, må vi forvente at påstanden både underbygges og forklares.

SAMMENSATTE ÅRSAKER. I NTNUs helt ferske rapport fra januar 2020 om fastlegenes rolle i helsefremmende arbeid, oppgir fastlegene at de jobber syv timer mer i uken, sammenlignet med 2014.

Det er liten tvil om at opplevelsen av økt press er reell. Men rapporten har andre forklaringsmodeller enn kravstore pasienter. Den konkluderer med at årsaken til opplevd økt arbeidsbelastning er sammensatt: En aldrende befolkning, flere multisyke, større muligheter for å stille diagnoser og forebygge ved bruk av medisiner; høyt blodtrykk, kolesterol, benskjørhet, diabetes.

Utover økt bruk av medisiner deltar fastlegene nesten ikke i det forebyggende helsearbeidet i kommunene. Men oppfølging av medisiner krever mye av legens tid. På den måten kan vi si at det har vært en dreining mot behandling for risiko i stedet for sykdomsbehandling. Her ligger nok utgangspunktet for legens påstand om at «hver fjerde pasient som kommer, egentlig er frisk».

BRANNSLUKKING. Stykkprisfinansiering fremmer bruk av medisiner, men går på bekostning av legens deltakelse i det brede forebyggende arbeidet legen er ment å delta i etter Folkehelseloven. Manglende forebygging fører også til mer brannslukking hos fastlegen.

Organisering, tilgjengelighet og ventetid er områder helseminister Bent Høie vil se på i en egen handlingsplan for fastlegene. Inngår legen i et samarbeid med andre profesjoner, kan det også bli enklere å takle «sosiale kriser». Det er mye som tyder på at måten vi finansierer og organiserer helsetjenesten på, spiller en viktig rolle i det som betegnes som en krise i fastlegetjenesten.

TILPASSING. Det var forfriskende å lese fastlege Berit Marie Liens kommentar i Tønsbergs blad (9. februar), der hun faktisk retter søkelyset mot egen tjeneste: «Vi er i et samfunn i endring, og vi fastleger må tilpasse disse kjappe løsningene også. Derfor tilbyr vi videotjenester på nett og e-meldinger i tillegg til vanlige konsultasjoner. Vi kan ofte avklare problemstillinger på e-meldinger, men noen ganger ber jeg pasienten komme inn til en konsultasjon».

I tillegg ønsker hun et velkommen til pasienter med alle sine problemer og bekymringer. Og hun antyder en legerolle mer i samsvar med dagens samfunn: Dersom en pasient er bekymret for sykdom, mener Lien det er en fordel at fastlegen kjenner sine pasienter, har god tid og er trent i kommunikasjon.

LEGITIM FORAKT? NTNU antyder at fastlegene foretrekker å arbeide i den tradisjonelle konsultasjonen på legekontoret og at det er utenfor fastlegenes rekkevidde å engasjere seg i de forholdene deres egne listeinnbyggere lever under. La oss snu problemstillingen: Er det legestanden som ikke møter helsemyndighetenes forventninger? Har fastlegene klart omstillingen til en moderne tjeneste?

Lege Elisabeth Swensen spør i sin spalte i Klassekampen om pasientforakt har blitt legitimt? «Hva hører pasientene egentlig når leger problematiserer alle som søker oss på feil måte, med feil forventninger og feil angster?» spør Swensen. Hun er heldigvis ikke den eneste legen som tar til motmæle overfor en karikert fremstilling av pasientene. Vi er bedre tjent med å bygge tillit og tjenester som er organiserte for å møte vår tids utfordringer.

Ingen oppgitte interessekonflikter

 

Kommentarer

  • Sven Richard Haugvik 17.02.2020 09.41.28

    Lege

    The FLO-Theatre reloaded. Matrix of chaos; current approaches to considering and assessing transferability appear to be ad hoc at best. Consequently, it often remains unclear to stakeholders how issues related to transferability are considered by «authors». FLOs destiny is actively involved in a project, spring 2020, whose interests may be positively or negatively affected as a result of project execution or project completion. So far nothing is original. Steal from anywhere that resonates with inspiration or fuels your imagination. Devour old actions, new files, legelisten, Helsefabrikken, st.meld, paintings, A-magasinet, random conversation, Klassekampen, Fastlegeforskrift, bodies of revolt .. Select only things to steal from that speak directly to your soul. Authenticity is invaluable; originality is non-existent. And don't bother concealing your thievery. In any case, always remember what Jean-Luc Godard said: «It's not where you take things from - it's where you take them to».

  • Sven Richard Haugvik 17.02.2020 17.10.29

    Lege

    Det er symptomatisk at NAVs pasientforakt ikke blir nevnt. NAV var først ute med en dreining av brukeraspektet som involverer fastlegene i et helt annet perspektiv enn det Pasient- og brukerombudet i Innlandet målbærer. Som Z-diagnostikere har vi et lov(selv)pålagt ansvar for å rehabilitere NAV-sykdommer -lyter og -sekveler. ICPC diagnoser hvor sosiale årsaksforholdene defineres som Z – diagnoser. Sintef, SOFAC og Trondheim kommune (RTWs 2014) har hevdet at de fleste med Z-diagnoser konverteres av fastlegen til: P – diagnoser (psykiske), A – diagnoser (allmenn/uspesifisert) eller L – diagnoser (muskel/skjelett). Z-diagnoser gir i henhold til Folketrygdeloven ikke rett til sykepenger. Pasientomsorg eller juks? Hdir's veileder gir slik anbefaling Om Z-diagnoser: «Z-kodene i ICPC-2 klassifiserer sosiale problemer. Disse problemene gir ikke rett til sykepenger. Sosiale problemer kan imidlertid føre til sykdom som medfører arbeidsuførhet.» Mandatet ligger hos fastleger uten pasientforakt.

Nyheter fra startsiden

Nyhetsbrev

Vil du abonnere på vårt nyhetsbrev?

Klikk her!