Bedre helsekompetanse med spesialpedagogikk?

Blir ikke spesialpedagogikk i helse- og omsorgstjenester ansett som fagområde for å bedre helsekompetanse hos voksne funksjonshemmede og med kroniske sykdommer?

Publisert

Denne artikkelen er mer enn fire år gammel.

Sonia Muñoz Llort

Kronikk: Sonia Muñoz Llort, spesialpedagog i Avdeling for Vurdering ved Sunnaas sykehus.
Kjell Sverre Pettersen, professor ved OsloMet

UNDER DEN internasjonale dagen for funksjonshemmede 3. desember 2019 ble det fokusert på diskriminering av – og manglende tilrettelegging for deltakelse av – personer med funksjonshemminger. Funksjonshemmede kan ha synshemming, hørselshemming, bevegelseshemminger, utviklingshemming, psykososiale funksjonsnedsettelser eller kombinerte funksjonsbegrensninger – eller også flere av dem samtidig. Ifølge Bufdir utgjør antallet funksjonshemmede 15–18 prosent av befolkningen mellom 16–66 år. I 2018 var andelen på 17 prosent, noe som tilsvarer cirka 600.000 personer.

En annen gruppe mennesker som også kan oppleve diskriminering og manglende tilrettelegging, er personer med kroniske sykdommer. Når det gjelder voksne med kroniske sykdommer, beskriver Folkehelseinstituttet rapporten «Helsetilstand i Norge 2018» at noen av de hyppigste årsakene til kronisk sykdom og redusert helse er hjerte- og karsykdommer og kreft som rammer hovedsakelig voksne.

Kjell Sverre Pettersen

SPESIELLE TILTAK? Enkelte av personene i de ovennevnte gruppene har språklige og kommunikative funksjonsnedsettelser på grunn av deres tilstander, eller som følge av skader, sykdomsbehandling eller progredierende nevrologiske sykdommer. Slike språklige og kommunikative funksjonsnedsettelser kan berøre både muntlig og skriftlig språkfunksjon hos voksne, og bidra til at mange kan ha lav helsekompetanse – health literacy – i den livsfasen de nå er i. Helsekompetansen er definert i «Strategi for økt helsekompetanse i befolkning 2019–2023» som personers evne til å forstå, vurdere og anvende helseinformasjon for å kunne treffe kunnskapsbaserte beslutninger relatert til egen helse. Dette gjelder både beslutninger knyttet til livsstilsvalg, sykdomsforebyggende tiltak, egenmestring av sykdom og bruk av helse- og omsorgstjenesten.

Dessverre er verken målgruppene voksne med funksjonshemminger og kroniske sykdommer, eller deres behov for tilpassinger av pasientopplæring og kommunikative strategier overfor dem, nevnt i dette strategidokumentet. Dette bryter med prinsipper fra FN-konvensjonen om rettigheter som personer med funksjonshemminger og kroniske sykdommer har i samfunnet. Konvensjonen forplikter land å fremme likestilt deltakelse for disse personene på alle områder innenfor det sivile, politiske, økonomiske, sosiale og kulturelle samfunnsliv.

Siden strategidokumentet for å øke helsekompetanse ikke omtaler slike heterogene grupper personer eksplisitt, kan det tolkes som om disse personene ikke trenger spesielle tiltak for å oppnå økt helsekompetanse.

KUNNSKAPSKRAV. I strategien beskrives imidlertid at helsepersonell må ha kunnskap om hva helsekompetanse innebærer og om hvilke tiltak som kan bidra til å øke den hos spesielt sårbare grupper med begrenset evne til å forstå muntlig og skriftlig helseinformasjon.

Faggruppen som har spisskompetanse for å gjennomføre ulike former for tilpasset kommunikasjon overfor mennesker med spesielle behov, er spesialpedagoger. Spesialpedagogikk er trolig et lite anvendt fagfelt innen helsepedagogikk og ellers på systemnivå i helsevesenet og omsorgstjenester. Mange forbinder spesialpedagogikk kun med tilpasset opplæring og spesialundervisning av barn og ungdom i skolen. Spesialpedagogikk som fagfelt er imidlertid både individ- og systemfokusert, og feltet kan med fordel anvendes på diverse opplæringsarenaer innen helse- og omsorgstjenester og bidra med formidlingstiltak overfor voksne med funksjonshemminger og kroniske sykdommer.

Hvis helseinformasjon ikke er tilpasset for voksne som har utfordringer med å forstå skriftlig innhold, kan det begrense deres forståelse av egen helse

Hvis helseinformasjon fra helsevesenet er for omfattende og avansert formulert – eller sagt på en annen måte; ikke er tilpasset for voksne med problemer med å forstå skriftlig innhold, kan dette begrense deres forståelse av sin egen helse og til å bli kjent med sine pasientrettigheter. Til sammen kan det i verste fall redusere deres livskvalitet.

KVALITETSSIKRING. De to nevnte pasientgruppenes egne fortellinger formidler at mange ikke mestrer å lese, skrive, regne eller uttrykke seg muntlig, noe som gir dem lav selvfølelse og skam. De greier ikke å møte samfunnsforventninger til økt grad av selvstendighet, empowerment og høy helsekompetanse, noe mange andre ikke-funksjonshemmede voksne kan ha.

Viktig tilrettelagt helseinformasjon bør tilpasses funksjonsnivået til disse gruppene for å oppnå idealet om en likeverdig helsetjeneste for alle. Det faglige bidraget fra spesialpedagoger kan spesifikt bidra med rådgivning og faglig støtte under bruk av alternativ og supplerende kommunikasjonsverktøy i kliniske situasjoner, utføre tegnspråktolkning, og ikke minst; utarbeide tilpasset helseinformasjon og kvalitetssikre helsekommunikasjon for andre faggrupper – og spesielt overfor personer som får lav helsekompetanse grunnet manglende tilrettelegging for deres reduserte funksjonsnivå.

Oppgitte interessekonflikter: Sonia Muñoz Llort har vært universitetslektor ved Institutt for Spesialpedagogikk, Universitetet i Oslo

Dagens Medisin 01/02-2020, fra Kronikk og debatt-seksjonen

Powered by Labrador CMS