Noen tanker etter Fastlegekonferansen

Kronikk: Peter Prydz, fastlege ved Skarven Legesenter i Hammerfest

DEN 5. DESEMBER deltok jeg under den årlige Fastlegekonferansen i regi av Helsedirektoratet. Det var noen hundre personer til stede, trolig et flertall fastleger samt en del andre kolleger med tilknytning til allmennmedisin. Programmet var påfallende: I en tid der fastlegeordningen står i fare for å knekke sammen nasjonalt, var fastlegenes stemme gitt liten plass.

Utenom åpningsinnlegg fra våre fremste tillitsvalgte var det satt av ti minutters taletid til en aktiv fastlege. Jeg hadde dog et håp om at det ville være mulig for tilstedeværende fastleger å la sin stemme bli hørt om saker som er viktige for oss. Der tok jeg dessverre feil. Det ble aldri åpnet for ett minutt til diskusjoner og spørsmål. Ved en anledning var et foredrag ferdig ti minutter før tiden. Da erklærte møtelederen pause.

KJENT STOFF. Underveis i konferansen møtte vi helseminister Bent Høie (H), som brukte mye av sin tid på å lese høyt fra Nina Lykkes mye omtalte roman av i år. Den var nok de fleste av oss i målgruppa godt kjent med fra før. Vi fikk møte representanter for Helsedirektoratet og e-Helsedirektoratet, som presenterte et prosjekt med hjemmetriagering for pasienter før de tar kontakt med lege. Åpenbart et prestisjeprosjekt med mye midler til rådighet, men som verken pasienter eller fastleger på noen måte vil etterspørre. Og vi fikk høre innlegg fra KS og Helsedirektoratet om finansiering av ordningen, som for oss i hovedsak inneholdt kjent stoff.

Flere av innlederne til konferansen samt møtelederen påpekte at de hadde jobbet i allmennmedisin tidligere, kanskje som et forsøk på å legitimere seg overfor forsamlingen?

FAST MØNSTER! Denne konferansen føyer seg inn i et mønster vi fastleger har sett gjennom mange år: Myndighetene ser ut til å være vesentlig mer interessert i å snakke om oss og til oss, enn å snakke med oss. Og vår kontakt med myndighetene er preget av at ingen, verken i direktorat eller departement, har noen samlet oversikt over fastlegenes gjøremål og arbeidssituasjon. Det medfører at vi utsettes for mange slags enkeltstående forslag og tiltak, som sjelden hjelper oss til bedre kvalitet eller effektivitet i vårt arbeid, heller det motsatte.

Helseministeren angir forståelse for at våre arbeidsoppgaver har økt betydelig de seinere år. Og han har satt fokus på at ikke-formalisert oppgaveoverføring fra sykehusene har en del av skylden for dette. Han er åpenbart ikke klar over at minst like mye av årsaken ligger hos statlige organer, som lager nye krav til fastlegene uten at ressurser følger med, og ofte uten at det blir bedre helsetjeneste av det.

KOMPLISERER ARBEIDSFLYTEN. Jeg kunne ha laget en liste på 15–20 punkter om dette. Men for ikke å trette leserne, skal jeg nøye meg med tre:

• Spesialistutdanningen i allmennmedisin er modernisert og revidert. Det vil de fleste av oss hilse velkommen. Men den nye ordningen stiller vesentlig større krav til veiledning og supervisjon av spesialistkandidatene. Statlige myndigheter har ikke satt av midler til mer enn tre timers veiledning per måned, resten mener de åpenbart at vi skal gjøre gratis «på dugnad» – på toppen av vår godt kjente arbeidssituasjon.
• Etter de nye reglene kan man kun tilsettes som fastlege hvis man har gjennomført norsk LIS 1-tjeneste (turnus). Dermed faller en vesentlig del av rekrutteringsgrunnlaget i norske kommuner bort: Leger fra andre nordiske land har kommet som vikar, likt seg godt og gått inn i fast jobb. Dette er ikke lenger mulig. Det kan se ut som om ingen i departement eller direktorat har reflektert over dette, trolig fordi de ikke kjenner landskapet særlig godt.
• Helse- og økonomiforvaltningen (Helfo), som er ansvarlig for å utbetale refusjoner til fastlegene, lager stadig nye regler som kompliserer arbeidsflyten. De er åpenbart laget for at 4 eller 40 fastleger ikke skal få betalt for mye. At 4000 fastleger får vanskeligere arbeidsforhold, er ikke deres problem.

Siste nytt er at det må påføres eksakt diagnose for alle som tar prøver på legekontorets lab. Dette gir ikke bedre helse for noen, men tar en jafs av fastlegenes arbeidstid, som burde ha vært brukt på viktigere ting for våre pasienter.

ORDSKIFTE? Jeg henger på en bønn til Direktoratet for e-Helse: Vær så snill å legge bort det triageringsprosjektet. Bruk heller ressurser på å utvikle elektronisk meldingsutveksling mellom fastleger og sykehusleger, og elektronisk multidose til apotek. Dette gir sikkert ikke særlig mye prestisje, men vil gi en merkbar lettelse i arbeidssituasjonen for fastlegene. Vi er ikke motstandere av innovasjon, men vil gjerne være med på å utvikle retningen.

Hvis fastlegeordningen overlever til desember 2020, er det kanskje tid for en ny fastlegekonferanse. Mitt forslag til Helsedirektoratet blir da: Hva med å gi ordet til fastlegene? Våre organer vil garantert lage et spennende og interessant program som alle byråkrater og administratorer kan ha nytte av å høre på. Og vi vil sørge for å gi dere rom for spørsmål og diskusjon i rikt monn. Utfordringen er avlevert.

Interessekonflikter: Forfatteren er fylkestillitsvalgt for Allmennlegeforeningen i Finnmark, og har bistilling som veilederkoordinator i Fagmedisinsk avdeling i Legeforeningen.

Dagens Medisin 01/02-2020, fra Kronikk og debatt-seksjonen