Den besværlige kronikken

En kronikk skal ikke nå bare målgruppa di. Først må du gjennom det trange nåløyet: debattredaktøren.

Publisert

Denne artikkelen er mer enn fire år gammel.

Kjell Arne Bakke

Kronikk: Kjell Arne Bakke, kommunikasjonsrådgiver i Folkehelseinstituttet

FOR EN TID siden var jeg involvert i en kronikk om en fastlegeundersøkelse, men publiseringen ble avvist med denne begrunnelsen:

«Dette er en idylliserende beskrivelse og oppsummering av en undersøkelse og resultatet av den. Teksten passer bedre på nyhetsplass enn i en debattseksjon, der målet er å fremme meninger som skaper faglig diskusjon og genererer ytterligere helsefaglig debatt».

Les også: Slik får du kronikken din på trykk

DEN KRITISKE LESEREN. Debattredaktøren spør seg: Hva er poenget her? Er det et klart budskap, og hvordan er teksten organisert og disponert? Redaktøren blander seg ikke inn i hva du skriver om eller hva du mener, men skal rette et kritisk blikk mot hvordan du formulerer deg og disponerer teksten. Derfor er det viktig hvordan du legger opp kronikken for å få den på trykk. Hvis du i tillegg legger vekt på det aktuelle, kan mye være gjort for å tekkes debattredaktøren.

Det verste for en debattansvarlig, eller det morsomste, er å motta en tekst med godt innhold, men med en håpløs organisering. Dersom poengene attpåtil ligger skjult i bisetninger eller langt nede i teksten og språket har en akademisk eller byråkratisk form, kribler det i fingrene til debattredaktøren, som kan løfte opp de gode poengene og skrive om teksten, slik at leserne får hjelp til å se hva innlegget egentlig handler om.

Og hva er vel mer gøy for en redaktør enn å skrive om alle substantivene til verb for å gjøre teksten mer aktiv og lettere å lese.

DEN HÅPLØSE REDAKTØREN. Vi liker vel alle å skylde på den håpløse redaktøren når vi ikke får det som vi vil. Kanskje gir vi opp hele prosjektet og lar være å skrive, eller vi prøver en annen avis. Men tro meg – alle er av samme ulla: Debattredaktørens oppdrag er å sørge for at leseren lettest mulig settes inn i hva problemstillingen handler om. Når du sender en artikkeltekst til debattredaksjonen, forventes det at teksten skal bidra til nettopp debatt.

Massekorrespondanse er debattredaktørens gode argument for å avvise nettopp ditt åndsverk

Ikke gå i fella og send kronikken flere steder samtidig, da er det enkelt å refusere den. Når skribenter står i kø for å få noe på trykk, er slik massekorrespondanse det gode argumentet debattredaktøren trenger for å avvise nettopp ditt åndsverk.

DEN SMARTE SKRIBENTEN. For å få godtatt en kronikk, må du tenke som debattredaktøren. Du må tørre å lage en poengtert tittel som vekker engasjement og legges merke til. Vi skummer gjerne artikler med et fotografisk blikk og fester oss ved det mest iøynefallende; tittelen, ingressen, mellomtitlene eller signalordene, bildeteksten og forfatternavnene. Brødteksten er bare en tekstblokk før du fristes til å se nærmere på den.

Fortvil ikke: Det er håp – hvis du følger mediets forfatterveiledning. Skal teksten være på maksimalt 4800 tegn med mellomrom, leverer du for eksempel 4798 tegn, som denne teksten, og unngår at debattredaktøren kutter i manus. Legger du konklusjoner og gode poenger nederst, er du ute å kjøre hvis redaktøren skulle finne på å kappe bakfra.

En tommelfingerregel kan være å beskrive en problemstilling, drøfte hvor det svikter og så foreslå løsninger – kanskje også av hvem. Eller starte med noe som vekker interesse, utdype det og avslutte med et godt poeng.

Det er mange måter å skrive en meningsbasert tekst på, men velger du kronikken som form, bør du komme med noe nytt og ha i bakhodet at den skal bidra til å starte en debatt.

DE MANGE KOKKENE. Det kan være fristende å invitere med alle som har en aksje i saken. Da blir det korrekt, vi får med alle nyansene og vi er flere artikkelforfattere som deler på byrden når det blåser. Men har du tenkt på at dette kan fjerne de beste poengene, ødelegge flyten og utvanne teksten? Det kan også være at du mister verdifull tid i en aktuell sak. For «jo flere kokker, desto mer søl», heter det jo.

Det er slik at «til lags åt alle kan ingen gjera». Vi kan være enig oss imellom om at dette er en knakende god tekst, men hva hjelper det hvis debattredaktøren ikke har samme oppfatning?

DE GODE DRODLERNE. Kronikken jeg var involvert i nylig, ga viktig lærdom: Vi burde ha drodlet om hovedbudskapet og de gode poengene før vi avklarte tekstens form. Kronikken krever ofte en leser som er interessert i det du skriver om og tar seg god tid til å lese teksten.

Ellers kan det være vel så klokt å få redaksjonell omtale, der kritisk journalistikk gjerne bidrar til å øke troverdigheten i budskapet ditt.

Da vi først visste hvilket poeng vi ville legge vekt på, var ikke kronikken lenger besværlig. Heller ikke for den debattansvarlige i Dagens Medisin, som etter vår omredigering aksepterte fastlegekronikken med ett tastetrykk.

Tilleggsinformasjon: Artikkelforfatteren har lang redaksjonell erfaring og har tidligere vært helsejournalist og fagredaktør i Dagens Medisin.

Powered by Labrador CMS