Nyheter for deg som jobber i helsevesenet

 
  • DM Pharma
  • Annonsere
  • Kontakt oss
  • Nyhetsbrev
  • RSS
  • Facebook
  • Twitter
  • Ledig jobb
  • Logg inn

Tre leger på bærtur om tvang

Som leder av en kontrollkommisjon møtte jeg en pasient som på samme tid var underlagt alle fire tvangslovverkene. Ingen tok ansvar for helheten. Er det dette som er et «velfungerende lovverk»?

Annons:
Bjørn Henning Østenstad

Innlegg: Bjørn Henning Østenstad, jussprofessor ved Universitetet i Bergen og leder av Tvangslovutvalget

SAMFUNNSMEDISINERNE Cato Innerdal, Terese Folgerø og Tom Sundar kritiserer utkastet til Tvangsbegrensningslov (NOU 2019: 14) i sterke ordelag i Dagens Medisin (20/2019). Dessverre er de mindre opptatt av å underbygge kritikken enn å utbrodere egne, platte metaforer. Av hensyn til en opplyst debatt frem mot høringsfristen (16. desember) er det behov for å gi noen korte kommentarer.

De tre hevder lovforslaget legger opp til en «massiv oppgaveoverføring til kommunene». Hva menes med dette? Spesialisthelsetjenestens ansvar ligger fast, selv om tjenester i større grad må gis uten bruk av tvang. Plikten til å bistå kommunene, er utvidet i lovforslaget.

FOKUSET. Er fokuset på kommunehelsetjenesten for lite i utredningen? Dette hevder forfatterne og nevner dementes situasjon særskilt. Kritikken er åpenbart feilslått.

Grunnstrukturen i lovforslaget er hentet fra regelverket om tvang i somatikken (dagens kapittel 4A). Og dementes situasjon er særlig hensyntatt gjennom mange av reglene. Blant annet er det gitt en åpning for at psykisk helsehjelp i større grad kan gis utenfor psykisk helsevern, for eksempel i sykehjem.

AVBYRÅKRATISERING. Lovforslaget legger opp til en endring av tvangsbegrepet. Slik blir det lettere å gi hjelp til personer som ikke motsetter seg hjelpen, men som mangler beslutningskompetanse. Dette er avbyråkratisering.

At det imidlertid må gjelde strenge krav ved motstand, følger så vel av Grunnloven som internasjonale menneskerettigheter.

“Skillet mellom somatikk og psykiatri gir i dag merkelige utslag”

BRUKES FOR MYE TVANG? De tre forfatterne mener at en slik konklusjon ikke er «faglig begrunnet» i utredningen. Til det er å si at spørsmålet ikke er empirisk, men normativt. Helsefaglige synsmåter er relevante og viktige når tvangslovgivning skal utformes, men ikke enerådende.

En målsetting om å begrense bruken av tvang mest mulig, er godt i samsvar med kunnskap om at gode alternativer ofte finnes, samt det verdisynet rettsstaten bygger på.

SEKTORISERINGENS FORBANNELSE. Vi har i dag egne bestemmelser om tvang i psykisk helsevern, spesialisert rusbehandling (TSB), ved somatisk helsehjelp og i omsorgen for personer med utviklingshemning. Denne fragmenteringen motvirker samhandling i tjenestene og hemmer arbeidet med å finne alternativer til tvang.

Eksempelet med personen som var underlagt fire lovverk samtidig, er et ytterpunkt, men ikke enestående. Skillet mellom somatikk og psykiatri gir i dag merkelige utslag. For eksempel kan man i psykisk helsevern ikke ta en enkel blodprøve for å avklare om det er somatiske årsaker til psykiske symptomer, dersom personen ikke kan, eller vil, samtykke.

Slik kan vi ikke ha det! Dagens regelverk lider av grunnleggende svakheter som bare en felles lov kan løse.

VANSKELIG Å OMSTILLE TANKEN. Et felles lovverk kan likevel være krevende å sette seg inn i fordi det bryter vante tankemønstre: Helsepersonell finner ikke «sine grupper» i teksten. Dette er jo en nødvendig følge av sektoroppløsningen, men likevel kanskje litt av bakgrunnen for de tre forfatternes forvirring om ulike spørsmål.

Trøsten får være at dette vil gå seg til etter hvert om forslaget skulle bli vedtatt, og opplæringsmateriell blir utarbeidet.

Ingen oppgitte interessekonflikter

 

Kommentarer

Nyheter fra startsiden

Fastlege blir ny statssekretær

Nyhetsbrev

Vil du abonnere på vårt nyhetsbrev?

Klikk her!