Nyheter for deg som jobber i helsevesenet

 
  • DM Pharma
  • Annonsere
  • Kontakt oss
  • Nyhetsbrev
  • RSS
  • Facebook
  • Twitter
  • Ledig jobb
  • Logg inn

Skal tvang mot psykisk utviklingshemmede være utillatelig?

Tvangsbegrensningsloven legger opp til juridisk detaljstyring av personell og brukere i omsorgen for mennesker med psykisk utviklingshemming? Å bruke argumentet om at «tvang» er utillatelig, kan bli en sovepute for initiativløse ansatte i boliger og institusjoner.

Annons:
Bjørn Einar Nielssen

Kronikk: Bjørn Einar Nielssen, radiolog ved Avdeling for bildediagnostikk ved Sykehuset Østfold

TILBUDET TIL mennesker med psykisk utviklingshemning har lenge vært i stadig endring, og HVPU- reformen i 1991 var en milepæl. Det har vært lagt stor vekt på «normalisering» av disse menneskenes liv. Ivaretaking av rettssikkerhet og vern mot overgrep har blitt veldig sentralt, noe som har banet vei for et stadig mer detaljert og kontrollerende regelverk, med lover og forskrifter som i detalj angir hva som er lov til å gjøre – og hva som må anses som ulovlig «maktbruk» og «tvang» i forhold til mennesker med psykisk utviklingshemning.

Norsk offentlig utredning (NOU) 2019:14, med høringsfrist 16. desember i år, har arbeidstittel «Tvangsbegrensningsloven». Denne NOU-en favner virkeområdet for fire eksisterende lover; psykisk helsevern, rus, demens og psykisk utviklingshemming. Loven tar for seg alle aspekter av tvangsbegrepet, både historisk og i dagens situasjon i en rekke land. NOU-en er på over 800 sider, og det er nok få, bortsett fra forfatterne, som har lest hele dokumentet.

DETALJERT KONTROLLREGIME. Det primære premisset er at tvang, definert som «overvinning av motstand», er et onde som i utgangspunktet må være siste utvei, og begrenses i den grad det er mulig. Dette ser i NOU-en ut til å gjelde enhver form for tvang, fra beltelegging og isolasjon i tungpsykiatri til små grep for å løse atferdsmessige problemer eller praktiske utfordringer innen omsorg for psykisk utviklingshemming. NOU-en presiserer også at «overvinning av motstand» skal forbys i opplæringssituasjoner.

Paragraf 6.6 i lovforslaget forbyr bruk av tvang i opplærings- eller treningstiltak. En avveiing som i liten grad kommer frem i denne utredningen, er hva som er riktig å overtale eller presse, altså «tvinge», en psykisk utviklingshemmet beboer til fordi det vil gagne ham eller henne på lengre sikt. Her har utrederne lagt opp til et intensivt og detaljert kontrollregime. Dette regimet har som premiss at vernepleiere og annet personell i boliger må ses på med mistillit, og at ethvert tiltak i bolig som på noen måte påvirker beboerens handlingsrom eller medfører at han/hun må gjøre ting vedkommende ikke ønsker, skal vurderes med skepsis og generelt godkjennes av jurister og andre fagfolk hos en nemnd eller av fylkesmannen.

Tilliten til at ansatte har kompetanse, etisk innsikt og sunn fornuft, er liten.

FRYKT GIR PASSIVITET? Løsninger som mange ville anse som åpenbart fornuftige og kloke, kan i denne settingen bli gjenstand for lange og kompliserte juridiske utredninger hos en instans som ikke en gang har sett mennesket saken handler om. Frykten for å forårsake et avvik i forhold til lover og forskrifter, kan medføre at personalet som jobber med mennesker med psykisk utviklingshemning velger passivitet som det sikreste alternativ; da kan man i alle fall ikke bli tatt for å ha gjort noe.

“Det finnes eksempler på at mennesker med psykisk utviklingshemming har gått til grunne fordi de ikke skulle «tvinges» til noe: En mulig skjebne er et liv i passivitet med cola, røyk, alkohol, potetgull og en tidlig død”

Det finnes eksempler på at mennesker med psykisk utviklingshemming har gått til grunne fordi de ikke skulle «tvinges» til noe: En mulig skjebne er et liv i passivitet med cola, røyk, alkohol, potetgull og en tidlig død. Å bruke argumentet om at «tvang» er utillatelig, kan også bli en sovepute for initiativløse ansatte i boliger og institusjoner.

Her følger eksempler på bagatellmessig tvang som avstedkommer stort byråkratisk og juridisk engasjement, med mange sider dokumentasjon som skal distribueres til kommunale beslutningstakere og saksbehandlere hos Fylkesmannen:

  • Bruk av barnesikring i bil under kjøring.
  • «Overvinning av motstand» for å lære ferdigheter, som dagligdagse aktiviteter (ADL), bading, personlig hygiene, idrettsaktiviteter, sykling.
  • Begrensning av tilgang på mat ved overspising.

KRAVET TIL NORMALITET. Generelt finnes det mange mennesker med psykisk utviklingshemming som mangler egenmotivasjon til å tilegne seg ferdigheter, kvaliteter som er livsviktig når de skal prøve å fungere i et samfunn der kravet til «normalitet» er sterkt. De trenger som mange andre oppdragelse, og oppdragelse innebærer uvegerlig elementer av overvinning av motstand; altså tvang og belønning/forsterkning.

Utredningen er sikkert godt juridisk fundert, men man kan ikke se bort fra en del menneskelige aspekter. Den komplekse NOU-en med påfølgende lovforslag legger opp til et kontrollregime som kan passivisere omsorgen for psykisk utviklingshemmede, og frarøve dem muligheter for å utvikle og erverve ferdigheter – fordi de som har ansvaret, frykter at ideer og initiativ til gunst for brukeren kan være i strid med et komplisert lovverk.

Oppgitte interessekonflikter: Artikkelforfatteren er far til to voksne mennesker med psykisk utviklingshemming.

Fra Dagens Medisin 20/2019, Kronikk og debatt-seksjonen

 

Kommentarer

Nyheter fra startsiden

Fastlege blir ny statssekretær

Helseministeren om IKT-kritikk

Nyhetsbrev

Vil du abonnere på vårt nyhetsbrev?

Klikk her!