Nyheter for deg som jobber i helsevesenet

 
  • DM Pharma
  • Annonsere
  • Kontakt oss
  • Nyhetsbrev
  • RSS
  • Facebook
  • Twitter
  • Ledig jobb
  • Logg inn

Kommunenes store fastlegeutfordring

Kommunene har et forbedringspotensial når det gjelder ledelse av legetjenestene – og er ikke tilstrekkelig forberedt til sitt nye ansvar som utdanningsansvarlig for spesialiseringsløpet i allmennmedisin.

Annons:
Åse Laila Snåre

KOMMUNEHELSE-KOMMENTAREN: Åse Laila Snåre, avdelingsdirektør for Helse- og velferd i KS

FASTLEGEORDNINGEN HAR vært relativt regelmessig på dagsordenen de senere årene. De fleste er klar over at fastlegeordningen knaker i sammenføyningene, men hva er det egentlig som skal til?

I mer enn ett år har det pågått et omfattende evalueringsarbeid av ordningen, både i en ekstern evaluering og i flere ulike, partssammensatte arbeidsgrupper. Når dette leses, ligger materialet på bordet – og arbeidet med å sette sammen bitene til et helt og bedre bilde, kan starte for alvor.

ANSVARET. Fastlegene har en viktig rolle i helse- og omsorgstjenestene. Først og fremst på bakgrunn av sin allmennmedisinske, brede kompetanse. Dernest som en person som på det beste representerer kontinuitet og god kjennskap til pasientene over tid. Fastlegene bidrar til å sikre at flest mulig får riktig helsehjelp, på rett sted, til rett tid. De behandler den absolutt største andelen av sine pasienter selv, og de representerer en viktig portvaktfunksjon for spesialisthelsetjenesten.

Alle innbyggere har rett til fastlege, og kommunene har «sørge for»-ansvaret for allmennlegetjenester til befolkningen i sin kommune, et ansvar som det i dagens situasjon er krevende for kommunene å ivareta.

“Kommunenes «sørge for»-ansvar for allmennlegetjenester til befolkningen er i dagens situasjon krevende å ivareta. Det hersker heller ingen tvil om at fastlegeordningen er underfinansiert”

UTFORDRINGENE. Fastlegeordningen ble bygget på at legene som hovedregel skulle være selvstendig næringsdrivende. Fortsatt er 84,2 prosent av landets om lag 4800 fastleger selvstendig næringsdrivende, og bildet ser således ganske entydig ut. Når man bryter disse tallene ned på kommunenivå, får vi et annet bilde. Kun 42 prosent av kommunene har bare næringsdrivende fastleger, mens hele 23 prosent av kommunene har bare fastlønnede leger. De resterende kommunene har begge deler, med en hovedtyngde på næringsdrift.

100 lister er uten fast tilknyttet lege, og om lag 55.000 innbyggere har ingen fastlege i dagens situasjon. Kommunene må sørge for legetjenester til disse – gjennom ulike kostbare vikarordninger eller ved å endre fra driftsavtaler til ansettelser.

KOSTNADENE. Rekrutteringssituasjonen er tiltakende vanskelig. I kommuner med lavt folketall er det ikke tilstrekkelig grunnlag for næringsdrift. I kommuner med høyt folketall, og flere innbyggere på listen hos hver lege, angir legene at omfanget av arbeidsoppgaver er altfor stort.

KS har gjennom to rapporter fra IPSOS dokumentert at fastlønnsavtaler og såkalte 8.2-avtaler, om for eksempel drift av legekontor, organisering og kostnadsdekning av hjelpepersonell med videre, fører til at kommunene subsidierte fastlegeordningen med om lag 440 millioner kroner i 2018, en økning på mer enn ti prosent fra året før. Det er ikke lenger små distriktskommuner som må «skjøte på» hovedmodellen for å ivareta sitt sørge-for-ansvar – også større kommuner og bykommuner opplever at rekrutteringutfordringer til fastlegeordningen nå er en realitet. Kommunene sier også at de forventer at kostnadene vil stige i fremtiden, og merkostnadene må dekkes inn fra andre tjenesteområder.

SPRIK I BEHOV. Kommunene har et forbedringspotensial når det gjelder ledelse av legetjenestene, og er heller ikke tilstrekkelig forberedt til sitt nye ansvar som utdanningsansvarlig for spesialiseringsløpet i allmennmedisin. De nye oppgavene er bare delvis finansiert for kommunene ved at staten har økt volumet av søkbare tilskudd til veiledning og etablering.

Det er altså mange, og svært ulike utfordringsbilder som skal løses i arbeidet vi nå skal i gang med. Det er sprik i behovene mellom kommuner i sentrale og mer usentrale strøk, mellom store og små kommuner, og mellom yngre og eldre leger. Det blir mer og mer tydelig at én modell neppe kan romme alle situasjoner. Det hersker heller ingen tvil om at ordningen i dag er underfinansiert.

ROM FOR HANDLING? Fra KS sin side vil vi jobbe aktivt sammen med de øvrige i trepartssamarbeidet om den handlingsplanen for fastlegeordningen som helseministeren har sagt at han vil legge frem i 2020.

Vårt mål vil være å sikre at kommunene har ressurser og handlingsrom til å ivareta sitt «sørge for»-ansvar slik at innbyggerne får likeverdige helsetjenester med god kvalitet. Det kan vi bare oppnå dersom vi samtidig arbeider for en kunnskapsbasert utvikling av tjenesten og gode arbeidsvilkår for tjenesteutøverne.

Kronikk og debatt, Dagens Medisin 15/2019

 

Kommentarer

Nyheter fra startsiden

Nyhetsbrev

Vil du abonnere på vårt nyhetsbrev?

Klikk her!