Et problem at en tredjepart betaler behandlingen?

Å angripe substantiver som New Public Management (NPM) og håpe at økt tillit skal føre til engleaktig selvregulering blant pasienter og leger, er trolig optimistisk. Det norske systemet med egenbetalinger ligner mer på en uregulert jungel enn en hage som er designet for å ta hensyn til ulike sider ved at en tredjepart betaler.

Publisert

Denne artikkelen er mer enn fire år gammel.

Hans Olav Melberg

Kronikk: Hans Olav Melberg, førsteamanuensis i helseøkonomi ved UiO og forsker ved OUS

I ENKELTE DEBATTER om helsevesenet ser det ut som om det er to grupper – som med like stor styrke – hevder helt forskjellige ting. Den ene sier at alt ville bli så mye bedre dersom staten i større grad kunne styre det som skjer. Den andre sier det motsatte; at alt ville bli bedre dersom staten bare holder seg unna og markedet får råde.

Når det gjelder helse har imidlertid ingen helt rett. Begge systemene har nemlig et felles problem og debatten bør derfor bli mer grå enn svart-/hvit.

NÅR ANDRE BETALER. Problemet oppstår idet en tredjepart skal betale for ditt forbruk. I et privat system er det forsikringsselskapet som skal betale; i det offentlige er det kommunene eller staten. I begge tilfellene er det imidlertid noen andre som betaler for din behandling. En kyniker vil dermed anta at både pasienten og de som behandler, ikke bekymrer seg så mye om hvor mye ting koster så lenge det ikke går av deres budsjett.

Det er på mange måter bra at pasienter og leger ikke velger billigste løsning, men det kan også bli dyrt. Spesielt fordi den som til slutt skal betale, ofte vet mindre om din helse og korrekt behandling enn deg og legen, og det er derfor vanskelig å kontrollere de lokale beslutningene om hva som er nødvendig.

ØKER ETTERSPØRSELEN? Noen vil kanskje innvende at det ikke er et stort problem innenfor helse at en tredjepart betaler. Hvis iskrem blir gratis, vil nok is-forbruket øke kraftig. At det er gratis å bli operert for hoftebrudd, fører trolig ikke til en stor økning i antall hofteoperasjoner.

Det er nesten riktig. Bare nesten fordi det gjelder i varierende grad for ulike tjenester. Mange behov kommer i grader der man må velge mellom ulike intervensjoner. I disse gråsonene oppstår det en avveiing. Hvor stort dette rommet er, kan ikke avgjøres med teoretiske argumenter. Her må man ha tall.

ELEKTRISKE ARGUMENTER. Utenfor helseområdet har forskere, i flere studier, sett på effekten av at tredjepart betaler. Et morsomt eksempel er strømforbruk. Noen av dem som leier bolig, har strøm inkludert i leien. Ulike studier har da sett på i hvor stor grad de bruker mer strøm enn andre som må betale selv. Konklusjonene varierer, men ikke overraskende peker de på at de som ikke betaler strømmen selv, bruker noe over 20 prosent mer strøm enn dem som betaler selv.

Eksperimenter fra USA viser at folk med forsikring for det meste brukte omtrent 30 prosent flere tjenester enn dem som betalte selv. Det er et utsagn om mengde, ikke moral

Hva så med helse? Et konkret eksempel der vi har noen tall, er antallet besøk hos fastlegen. Før 2010 måtte ungdom mellom 12 og 16 år betale egenandel for legebesøk, mens etter 2010 ble denne egenandelen fjernet. Beck-Olsen og undertegnede fant at antallet konsultasjoner i denne gruppen økte med mellom 13 og 18 prosent når det ble gratis for pasienten. Dette betyr selvsagt ikke at det var et dumt tiltak: Økningen kan skyldes et oppdemmet behov – og ikke et overforbruk.

Poenget er mer at – som på alle andre områder – vil det at en tredjepart betaler, påvirke mengden av tjenester, og effekten kan være betydelig. Eksperimenter fra USA viser det samme: De som fikk forsikring som dekker det meste, brukte omtrent 30 prosent flere tjenester enn dem som betalte selv. Det er et utsagn om mengde, ikke moral.

INGEN ENKEL LØSNING. En av hovedkonklusjonene er at det ikke finnes en enkel løsning: Både offentlige og private ordninger må løse det samme grunnleggende problemet og uansett hva man velger vil det strukturelle problemet med at tredjepart skal betale, skape et byråkrati der man vil sjekke, kontrollere og påvirke for å hindre overforbruk, men også sikre seg mot underforbruk.

«Markedet» er ikke et mirakelsubstantiv som kan løse dette problemet. Men å angripe substantiver som «New Public Management» og håpe at økt tillit skal føre til engleaktig selvregulering blant pasienter og leger, er trolig også optimistisk. Det er kanskje kjedelig, men det er like fullt viktig å innse at det ikke finnes noen enkel løsning fordi man da kan fokusere på detaljene som påvirker problemet og ikke substantivene i overskriftene.

JA TIL ET NYTT SYSTEM. Fraværet av mulige mirakler betyr selvsagt ikke at det er umulig å navigere bedre. For eksempel ligner det norske systemet med egenbetalinger mer på en uregulert jungel enn en hage som er designet for å ta hensyn til ulike sider ved at en tredjepart betaler. Hvor mye man betaler, avhenger blant annet av hvor på kroppen problemet sitter (spesielt tenner og innsiden av hodet er utsatt), om man bor på sykehjem eller ikke, hvor mye man har betalt hittil i året, hva slags intervensjon man trenger – piller eller kirurgi – og en dose moralske betraktninger om hvor nødvendig tjenesten er.

På dette området kunne man trenge en gjennomgang av effektene og så skape et mer effektivt og konsistent system. Det er ikke et mirakel, men en start.

Kronikk og debatt, Dagens Medisin 15/2019

Powered by Labrador CMS