Likebehandling – en medisinsk kjerneverdi?

Styret i Norsk Onkologisk Forening advarer mot å legge begreper som rettferdighet og solidaritet til grunn i debatten om Helsetilsynets avgjørelse i saken om immunterapi. Men – vi kan ikke la være.

Publisert

Denne artikkelen er mer enn fire år gammel.

Morten Horn

Innlegg: Morten Horn, spesialist i nevrologi, medlem av Rådet for legeetikk

SAKEN OM immunterapi har åpenbart flere sider, deriblant medisinske og juridiske spørsmål som onkologer og helserettsjurister kan mye om. Men det er én side av saken hvor vi alle er meningsberettiget, selv vi som ikke kjenner alle detaljene: Skal vi ha et offentlig, fellesskapsfinansiert helsevesen der de som har råd til  egenandeler i hundretusenkronersklassen.

Det er problematisk at pasienter som har råd til det, kan sikre seg tidlig diagnostikk hos kommersielle helseaktører, og dermed en plass foran i køen i det offentlige. Hva gjør dette med befolkningens tiltro til at helsevesenet vil behandle hver og en som likeverdig? Hva gjør det med oppslutningen om det solidariske, spleiselagsbaserte helsevesenet?

PERSONLIG ØKONOMI. Men én ting er å kjøpe en helsesjekk for tusenlapper. Den aktuelle saken bringer noe vesentlig nytt: Nå er egenandelen på flere hundre tusen kroner, opptil en million. Den som kan reise en slik sum – om nødvendig ved å selge det man har av hytter og andre verdisaker, ta opp lån og i verste fall plassere seg og sin familie i et økonomisk uføre – belønnes med at staten overtar regningen for potensielt livreddende behandling.

Det er vanskelig å tro at alle pasienter har sterk nok økonomi, personlig eller i sitt nettverk, til å klare dette. Dette vet også onkologene. Leder Stein Sundstrøm i Norsk onkologisk forening har uttalt til Dagens Medisin at han så an pasientene, før han avgjorde om han skulle informere om kostbare private behandlingstilbud.

HVA ER VERST? Vi lærte i sommer at 105.000 norske barn lever under lavinntektsgrensa. Hva skjer hvis foreldrene til et slikt barn rammes av kreft?

Skal vi ha et offentlig, fellesskapsfinansiert helsevesen der de som har råd til egenandeler i hundretusenkroners-klassen, får bedre behandling? 105.000 norske barn lever under lavinntektsgrensa. Hva skjer hvis foreldrene til et slikt barn rammes av kreft?

Jeg forstår godt dersom det fremstår som tragisk eller uholdbart for en onkolog å måtte se på at en pasient som ser ut til å ha hatt effekt av privat off label-immunterapi, ikke får dekket videre behandling i det offentlige. Kanskje må vedkommende avbryte effektiv behandling fordi finansieringsmulighetene tørker ut? Men det må da føles enda verre med dem som ikke en gang får mulighet til å prøve fordi de ikke har råd til egenandelen. Enda mer problematisk fordi pengene staten skulle bruke til å overta privat behandling, må tas fra felleskassa som er det eneste de fattigste har å hjelpe seg med.

SUNN FORNUFT? Det forundrer meg at Norsk onkologisk forening ikke vil legge solidaritet og rettferdighet til grunn i denne saken. Rettferdighet er et av de fire hovedprinsippene i medisinske etikk. Etiske regler for leger (kapittel 1§1 og 12) forplikter oss leger på å behandle alle pasienter likt, og ikke gi pasienter en uberettiget økonomisk eller prioriteringsmessig fordel. Genève-erklæringen forbyr oss å la pasientens sosiale status påvirke legens plikt til å hjelpe.

Hvor er den «sunne fornuft» i å la pasienter som kan betale for seg, få tilgang til livreddende kreftbehandling, mens de som ikke kan betale, overlates til ingen eller – til den nest beste behandlingen? Deler vi ikke det samme verdigrunnlaget?

Ingen oppgitte interessekonflikter

Powered by Labrador CMS