Antall benamputasjoner kan halveres
Bedre samhandling og organisering av fotomsorgen kan gjøre det lettere for diabetespasienter å komme til rett helsepersonell til rett tid.
Denne artikkelen er mer enn fire år gammel.
Innlegg: Håvard Høydahl, fotterapeut og lektor ved Universitetet i Sørøst-Norge
Hver dag må i gjennomsnitt minst en person med diabetes amputere benet sitt og amputasjonsraten har ikke endret seg nevneverdig hos personer med diabetes i Norge de siste årene (1,2). Halvparten av disse amputasjonene kunne vært unngått. Det kommer frem av forskning fra Sahlgrenska Akademin (3). Bedre samhandling og organisering av fotomsorgen kan gjøre det lettere for pasientene å komme til rett personell til rett tid.
Amputasjon er først og fremst en personlig tragedie, men også en samfunnsøkonomisk belastning på cirka 500 millioner kroner i året i Norge. Amputasjon er en vanlig konsekvens av et diabetisk fotsår, omtrent 85 prosent av alle amputasjoner hos pasienter med diabetes skyldes et diabetisk fotsår. Kostnadene for å behandle diabetiske fotsår er ifølge en svensk studie estimert til 154.000 norske kroner per pasient (4).
SKAL BÆRE OSS. Undersåttene skal bære oss hele livet, og legger grunnlaget for helsen vår, også hos personer med diabetes. Samhandlingsreformen sier noe om å forebygge framfor å reparere og å få ulike ledd i helsetjenesten til å jobbe bedre sammen. Kanskje det nå er på tide å vie mer oppmerksomhet til dette området av kroppen. Fastlegene har det formelle ansvaret for jevnlig risikovurdering og fotsjekk av personer med diabetes. En nylig undersøkelse av Frode Kristensen og Vibeke Sundling viser av fastleger ikke tar dette ansvaret hva diabetisk fothelse angår (5). Denne prioriteringen er forståelig da fastlegers hverdag er preget av stort tidspress og mange konsultasjoner. Eirik Hugaas Ofstad viser i sin doktorgrad fra 2015 at sykehusleger i snitt gjør 13 medisinske beslutninger i løpet av en konsultasjon (6). En konsultasjon knyttet til diabetisk fotsår er nok like faglig utfordrende som en gjennomsnittlig konsultasjon.
PRIVAT INITIATIV. Helsepersonelloven §4 sier at helsepersonell skal utøve det faget man er kvalifisert til, og henvise pasienter der dette er nødvendig og mulig. Sykepleiere med fordypning i sår og diabetes er kvalifisert for oppgavene som følger med fothelsen til diabetespasientene, og bør jobbe tett på pasientene. Her møter vi den samme utfordringen som med legene. I dag er det et stort behov for flere sykepleiere. Om 15 år vil vi mangle 28 000 sykepleiere, ifølge en rapport bestilt av helse og omsorgsdepartementet (7). Da er spørsmålet: Kan vi utnytte andre ressurser i helsevesenet med kompetanse på den diabetiske fot? Fotterapeuter med videreutdanning innen diabetes har kunnskapen, og er i dag anbefalt gjennom nasjonale retningslinjer som en del av risikovurderingen til personer med diabetes (8). I Norge blir behandlingen hos fotterapeut per i dag dessverre ikke dekket av Helfo, det vil si at pasienten må betale fotsjekk og behandling selv. Konsekvensen er at denne viktige helsetjenesten er opp til privat initiativ og pasientens økonomi, noe som i ytterste konsekvens kan føre til flere amputasjoner.
ØNSKER FOTTERAPEUTER. I nasjonale faglige retningslinjer for diabetes omtales diabetesteam som et viktig virkemiddel for samhandling ved diabetes (9). I 2005 anbefalte de tre legene Gürgen, Kaal og Witsø at fotterapeuter bør være endel av et fotteam i vurderingen og behandlingen av denne pasientgruppen (10). En undersøkelse av sårsykepleier Mari Robberstad viste at diabetesteamene selv har et sterkt ønske om å tilknytte seg flere fotterapeuter (11). I en slik samhandling bør pasienten tilbys et totalt behandlingsopplegg som er offentlig finansiert. I dag er det ikke slik, og diabetesteam vil derfor ofte ikke fungere optimalt for pasienten.
Det finnes mange eksempler på at jobbglidning eller oppgaveglidning er viktig for at helsevesenet skal fungere optimalt. Man kan flytte oppgaver internt eller mellom yrker. Sykepleiere delegeres oppgaver fra legene og radiologer overfører endel av oppgavene til radiografer. Dette for at pasienten skal kunne få best mulig tilgjengelig kompetanse i sin behandling. Det ville vært interessant å sett på mulighetene for oppgaveglidning innenfor diabetes-fothelse – kanskje kunne dette bidratt med å organisere diabetesteam på en bedre måte og utnyttet kompetansen vi har på en bedre måte.
VISER POTENSIALET. Ser vi til Danmark har samtlige personer med diabetes refusjonsrett på en obligatorisk årlig fotsjekk hos fotterapeut (12). Denne ordningen er en forutsetning for videre fotbehandling av diabetespasienter. I Tyskland har pasienter med diabetes rett til 3 behandlinger hos fotterapeut hvert år. Värmlandmodellen i Sverige, utviklet av blant annet forsker Ulla Tang viser potensialet i samarbeid og tilrettelegging for best mulig fothelse for personer med diabetes. Her tildeles blant annet fotterapeuten en nøkkelrolle i et velfungerende diabetesteam (13) og antall amputasjoner hos personer med diabetes kan halveres. Dette betyr ikke nødvendigvis at fotterapeuter bedrer fothelsen alene. Men det bør være vilje til å se på dagens utnyttelse av ressursene innen omsorgen som vil være til det beste for pasientene.
Referanser
1) https://forskning.no/sykdommer-aldring-diabetes/amputasjoner-hos-diabetes-syke-kan-halveres/657226
4) https://nhi.no/sykdommer/hormoner-og-naring/diabetes-generelt/diabetisk-fotsar/
6) https://tidsskriftet.no/2016/03/legelivet/hva-er-en-klinisk-beslutning
7) https://sykepleien.no/2019/05/ssb-norge-vil-mangle-28-000-sykepleiere-i-2035
8) https://www.helsedirektoratet.no/retningslinjer/diabetes
