Helsenæringsmelding, CMS – og kokkekunst
Et heia til helsenæringsmeldingen – med mål om å bryte ned murer og å skape samhandling innen innovasjon mellom «oss» og «dem».
Denne artikkelen er mer enn fem år gammel.
Kronikk: Christian Kersten, overlege, dr.med. ved Senter for kreftbehandling, Sørlandet sykehus HF
DEN TIDLIGERE tankegangen, basert på at «vi» offentlige bare måtte presse» de» private i en transparent prosess til lavest mulig pris – og vente ifra fem til femten år inntil mulighetsrommet i budsjettet var stort nok for anskaffelse av et gitt produkt – er forhåpentligvis snart forlatt.
En muligens mer moderne helsenærings-tankegang sikter på å dra nytte av innsikten og kompetansen til de offentlig ansatte for utvikling og forbedring av et produkt, blant annet gjennom tidlig brukerinvolvering. Dette bør gjennomføres proaktivt, hvor den offentlige instans tilbyr et privat firma de offentlige ansattes kunnskap og tjenester på en kontraktfestet måte – som sikrer at produktet blir anskaffet flere år tidligere, utviklet til begge partners tilfredshet – men samtidig deles også økonomisk risiko, gevinst og avtalte deler av de intellektuelle rettighetene.
Slike vinn vinn-scenarioer bør kunne benyttes i Norge.
CM-SYSTEMET. Anskaffelsen av chemotherapy management system (CMS) belyser noen kritiske momenter i denne tankegangen. CMS ble besluttet innført som digitalt cytostatika-rekvireringssystem for alle sykehusene i Helse Sør-Øst (HSØ) og skulle blant annet føre til økt kvalitet og sammenlignbarhet av behandling med cytostatika på tvers av sykehusene.
Tanken er god. Jeg har ventet i 15 år på et slikt program ved mitt sykehus og var forventningsfull og positiv da det ble innført.
KVALITETSTRUSSEL. Jeg bruker matlaging som metafor for ikke-onkologer, for å illustrere hvordan jeg opplevde at kvalitet og effektivitet på pasientbehandlingen jeg ga, ble alvorlig truet etter innføringen av CMS. Da jeg begynte med CMS i november 2018, manglet det i krydderskapet mange av de vanlige ingrediensene til å lage mat. Jeg ble videre tvunget til å krydre til tidspunkter, og i mengder som ikke smakte. Og matlagingen ble forstyrret fordi noen stadig ringte på døra. Før kunne jeg lage en velsmakende fem retters til cirka 30 gjester. Med CMS blir det pølsemiddag til kun cirka 20. Men det er meldt 30 gjester.
Når jeg som erfaren behandlende lege klager over opplevd dårligere kvalitet og effektivitet med CMS, hører jeg først flere udokumenterte påstander om programmets fortreffelighet – og så full marsjordre til videre utrulling i HSØ. Krydderne skal skaffes til veie. Man kan vurdere å få inn hjelp til å bære ut maten. Jeg får høre lignende klager fra de fleste kollegene fra andre sykehus, men programmet skal allikevel rulles ut på flere andre sykehus fremover.
En av utfordringene er mangel på onkologer som kan ta gode kliniske avgjørelser, lære opp yngre kolleger, møte pasienter og oppdatere det faglige innholdet i avdelingen
EN PROTEST. Samtidig sier den sentrale engasjerte offentlig ansatte prosjektlederen opp i protest av det han opplever som alvorlig offentlig underfinansiering.
Prosjektet er nå planlagt overført til driftsfase hos Sykehuspartner. Etter hvert mumles det fra flere med ansvar for innføringen at ja, «programmet krever ekstra sårt manglende onkologressurser, man får dårlig oversikt over pasientbehandlingen og sammenligning på tvers av institusjonene er ikke mulig». Men selv om det skulle bli noe av den forutsatte felles IT-plattformen en gang i fremtiden, vil det være umulig å sammenligne behandlingen: Programmets rigiditet fører til at det opprettes to (2!) forskjellige kreftdiagnoser for å kunne gi pasienten én (1) kur. Noen kolleger ønsker muligheten til å kunne opprette en tredje diagnose for en pasient for å kunne gi den kuren pasienten trenger.
ONKOLOG-UTFORDRING. Men vi blir fortalt at maten skal visst smake mye bedre. «Det øker kvaliteten». Vel, jeg har behandlet kreft-pasienter på Radiumhospitalet og Sørlandet sykehus i totalt 20 år. Siden opprettelsen av Senter for kreftbehandling ved Sørlandet sykehus har det blitt gitt cirka 45.000 kurer. Feil skjer dessverre en meget sjelden gang og det kan sikkert bli enda bedre, men som kliniker opplever jeg det å gi rett dose, ikke som en av våre store utfordringer.
En av de største utfordringene vi står overfor, slik jeg ser det, er mangel på onkologer som kan ta gode kliniske avgjørelser, lære opp yngre kolleger, møte pasienter og oppdatere det faglige innholdet i avdelingen. Håpet mitt med en innføring av et felles elektronisk rekvireringssystem var blant annet mer og ikke mindre onkologeffektivitet, for å frigjøre tid nettopp for slike viktige onkolog-spesifikke oppgaver.
KOSTBAR PÅKLEDNING. CMS programmet ble valgt etter en anbudsrunde, hvor det må ha blitt lovt en keiser med flotte klær. Selv om det er ganske stor enighet blant onkologene om at den nåværende keiseren er naken, er visjonen som nå utgis for å samle troppene fremover, unisont: «Det er for sent å snu». Lite inspirerende. Lite tillitvekkende.
I et forsøk i å kle på den åpenbart nakne keiseren, har HSØ så langt investert et tresifret millionbeløp i anskaffelse og utvikling. Mange offentlig ansatte jobber overtid eller behandler færre pasienter for å forbedre et produkt fra en kommersiell aktør. Leger, som oftest i utdanning, ansettes for å kunne gjennomføre programpålagte administrative oppgaver, som å forskyve tidspunktet til en cellegiftkur eller seponere kurer på allerede avdøde kreftpasienter.
Det står ikke noe om disse ferdighetene i de nye utdanningskravene. En legesekretær, sykepleier eller annet helsepersonell bør kunne utføre disse oppgavene og programvaren bør tillate det.
GEVINST? I helsenæringsmeldingens ånd spør jeg: Hva får Helse Sør-Øst tilbake for å utvikle et produkt for et privat nederlandsk firma, som vil selge med fortjeneste til engelskmenn og svensker? Hva får den enkelte legen tilbake? Pasienten? Hvor mye helse per krone får vi her? Jeg hadde ønsket at Beslutningsforum ville vurdere dette.
Glem disse powerpoint-slagordene: «Rett person på rett plass. Vi må jobbe smartere. Mest helse per krone».
Den nye samlende visjonen heter: «Det er bare sånn. Det er for sent å snu.»
Bedre kvalitet? Dokumenter. Bedre effektivitet? Vis oss det!
Ny funksjonalitet med tanke på sammenligning eller Big data? Legg til rette for det!
INEFFEKTIVITET. Jeg håper at produktene for det offentlige Norge i fremtiden vil utvikles med ovenfor beskrevne vinn vinn-kontrakter, som fører til tidlig og tett sluttbrukerinvolvering med gevinst for alle.
Disse kontraktene må ikke være basert på at det offentlige sov i timen og at ansatte presses til å redde dysfunksjonelle og ineffektive systemer med «Det-er-for-sent-å-snu»-visjonen.
Denne visjonen samler ikke flokkene.
Ingen oppgitte interessekonflikter
