Nyheter for deg som jobber i helsevesenet

 
  • DM Pharma
  • Annonsere
  • Kontakt oss
  • Nyhetsbrev
  • RSS
  • Facebook
  • Twitter
  • Ledig jobb
  • Logg inn

Jakten på de enkle forklaringene

Jaget etter enkle forklaringer blir ofte en gedigen bjørnetjeneste for pasienten, med risiko for å overdiagnostisere og overbehandle på ville veier – uten å oppnå helsegevinst.

Annons:
Lina Linnestad

LEGELIV-KOMMENTAREN: Lina Linnestad, spesialist i allmennmedisin, fastlege i Vestby og militærlege i Oslo

NÅR MAN HAR smerter, føler seg unormalt utmattet eller kjenner at kroppen på annen måte ikke virker som den skal, er det naturlig å søke etter årsak og behandling for dette. Man starter gjerne hos fastlegen. Mange av symptomene som presenteres hos fastlegen, er ikke organspesifikke, og det er naturlig å starte litt bredt i utredningen for å finne svar.

Svært ofte finner man ikke noe galt, og rett som det er finner man noe avvik uten at dette kan forklare symptomene. Lett avvikende funn kan føre til videre utredninger, som mange ganger resulterer i flere spørsmål enn det gir svar.

FALLGRUVER. Mange tilstander har multifaktorielle årsaker, og jakten på enkle forklaringer har mange fallgruver. Det er lett å fokusere på ett enkelt patologisk prøvesvar hvis man har plager, og det er fristende å sette sin lit til at dette forklarer tilstanden. Enkel årsak, enkel behandling.

Selvfølgelig finnes det sykdommer som har enkle forklaringer og enkle behandlingsprinsipper, men ved svært mange komplekse symptombilder er dette ikke tilfelle. I jakten på «den ene forklaringen» blir man ofte blind for den helhetlige forståelsen.

ORDEN. Et sterkt behov for orden virker å ligge i menneskers natur. Hjernen arbeider kontinuerlig for å organisere opplysninger slik at de kan gi mening. Derfor grupperer vi symptomer og funn slik at de gir forklaringer på sykdom i definerte organsystemer. Skillet mellom systemene er selvfølgelig ikke reelle, men er skapt av oss for å forsøke å skape orden i kompleksiteten.

Behovet for enkle forklaringer gjenspeiles ofte både i pasientens og legens tilnærminger til problemet.

“Ved overdreven lit til forenklede sykdomsmodeller er det lett å gå seg vill i en jungel av årsakssammenhenger. Rett som det er, går vi i fella og konkluderer for raskt med hva som er årsak og hva som er virkning”

ÅRSAKSJUNGELEN. Ved overdreven lit til forenklede sykdomsmodeller er det også lett å gå vill i jungelen av årsakssammenhenger. Mange ganger er vi kjent med at ulike symptomer og funn er sammenfallende, men rett som det er, går vi i fella og konkluderer for raskt med hva som er årsak og hva som er virkning.

Mange tilstander preges av et blandingsbilde av psykiske og fysiske symptomer. Særlig gjelder dette symptombilder som har utviklet seg som følge av langvarig stress og psykisk belastning. Disse tilstandene innebærer ofte påviselige, fysiske forandringer i kroppen, og de medfører trolig betydelig økt risiko for en rekke somatiske sykdommer. Funnene kan mislede både pasient og lege til å fokusere kun på disse slik at helhetsbildet drukner. Å fokusere på enkle, fysiske forklaringer kjennes ofte ufarlig, er som regel mindre tidkrevende – og gir håp om enkel løsning.

TIDEN. I en travel hverdag kjennes det ofte umulig å skulle sette av tid til den lange, innfløkte samtalen som gir grunnlag for en bredere forståelse av den enkeltes helsetilstand.

Der og da er det tidsbesparende for legen å henvise til undersøkelser fremfor å bruke tid på å forklare pasienten de dypere sammenhengene. Det er også fristende fordi pasienter da – egentlig stikk motsatt av det de faktisk utsettes for – føler seg sett, forstått og ivaretatt.

BRANNSLUKKING. Det kan oppleves som om stadige utredninger bidrar til å formidle respekt og vise at man anerkjenner pasientens plager. Imidlertid er dette som regel en brannslukking som sjelden når inn til kjernen av problemet. Det er derfor heller på ingen måte tidsbesparende på sikt.

Jaget etter enkle forklaringer blir ofte en gedigen bjørnetjeneste for pasienten, der man risikerer å overdiagnostisere og overbehandle vedkommende på ville veier – uten å oppnå helsegevinst. Svært mange pasienter med kroniske plager utvikler et ambivalent forhold til negative prøvesvar. Dette fordi de så gjerne skulle kunne forholde seg til et enkelt patologisk svar som kan gi forklaring og forhåpentlig utløse en effektiv behandling.

FORKLARINGSVIRVAR. For hvert patologisk svar som kanskje er irrelevant, snører man seg inn i et virvar av forklaringsmodeller, tiltak og nye undersøkelser. Disse kan ofte bidra til at man fjerner seg lengre og lengre fra det som egentlig er årsaken til plagene.

Helsepersonell må ha forståelse for trangen til å søke enkle forklaringer. Hvis vi rives med i pasientenes søken etter dette, vil vi ikke bare påføre dem ekstra bekymring ved at irrelevante avvik oppdages, men vi mister muligheten til å hjelpe dem til forståelse av kroppens kompleksitet. Dette selvfølgelig i tillegg til at vi bidrar til å påføre samfunnet betydelige og unødvendige utrednings- og behandlingskostnader.

Kronikk og debatt/Legeliv, Dagens Medisin 20/2018

Kommentarer

  • Hvordan utrede multifaktoriell sykdom? 06.12.2018 11.51.26

    Kjære kollega Lina Linnestad. Takk for en fin påminnelse om at legekunst er en balansekunst der pasienter risikerer ikke bare overbehandling men også underbehandling. Du beskriver en stor utfordring for almenleger: multifaktoriell sykdom i en heterogen populasjon med uklare endepunkter. Ofte ender man opp med "eksklusjonsdiagnoser" som er lite tilfredsstillende, og er en eufemisme for at vi egentlig ikke kjenner årsaken. Fenomenet "overbehandling" kan være, som du sier, hastverksarbeid men det kan også være en konsekvens av samvittighetsfullt forsøk på å utrede pasienter med sykdom med mange faktorer. Hvordan skal vi almenleger, sammen med pasienten, få overblikk og utrede multifaktoriell sykdom? Mvh Joe Siri Ekgren, almenlege

  • DrDigg 28.11.2018 10.39.39

    Kunsten er å omfavne usikkerheten, og få med se pasienten se at det kan være en bra ting. Å si at man ikke vet hva det er, men at det ganske sikkert ikke er noe farlig. At det tryggeste er å ikke gjøre noe, at mer undersøkelser ikke vil gi flere svar, men faktisk innebære større risiko for pasienten. Pasienter dør f.eks. pga tarmruptur etter tilfeldig oppdagete tarmpolypper påvist etter en "for-sikkerhets-skyld-undersøkelse". Svært ofte er det ikke mulig å finne en sikker årsak, selv om både legen og pasienten henger seg opp i en forklaring slik at utredningskarusellen kommer igang. Uansett: Blir det mye verre går det an å komme tilbake.

Nyheter fra startsiden

Bilde av Nils Fredrik Wisløff og Lisbeth Normann

Helse-Norges mektigste

Strid i juryen om maktvinner1

Bent Høie, Helseminister, Stortinget

Helse-Norges mektigste 2018

Bent Høie: Makten min er redusert

Helse-Norges mektigste 2018

Dette er makteliten i Helse-Norge2

Espen Remme

PENGEMANGEL I HELSE MØRE OG ROMSDAL

Sykehus må betale lønn med kreditt6

Tidligere DM Arena-møter

Nyhetsbrev

Vil du abonnere på vårt nyhetsbrev?

Klikk her!