Flere får brystkreft – på tide å screene eldre kvinner?

ØKNINGEN I brystkreft blant kvinner i alderen 70-79 år sender signaler om at tiden er moden for både debatt og seriøs vurdering av om det nasjonale mammografiprogrammet (Mammografiprogrammet) bør utvides til også å omfatte kvinner i alderen 70 til 74 år. Jeg vet at bare å antyde noe sånt, vil møte motbør. Det er bra, for screening gir både gevinst for noen og unødig ulemper for andre. Og det koster penger. Kjør debatt!

Men først litt fakta. For alle kreftformer samlet, er det en liten økning i antall krefttilfeller fra år til år, men de aldersjusterte ratene er relativt stabile. Det viser ferske tall fra Kreftregisteret som legges frem i dag.

FOR BRYSTKREFT er det annerledes. 200 flere kvinner fikk brystkreft i 2017 sammenlignet med 2016.

3589 kvinner fikk denne diagnosen i 2017. 3386 fikk diagnosen i 2016. Et nærmere dypdykk i tallene over tid, viser en markant økning blant kvinner mellom 70 og 79 år. Fra forrige 5-årsperiode til denne, er økningen for disse kvinnene på 23 prosent.

Det er vanskelig å si med sikkerhet hvorfor andelen øker. En forklaring kan være at flertallet av kvinnene som har deltatt i Mammografiprogrammet som avsluttes ved fylte 69 år, på eget initiativ fortsetter med privat screening etterpå. Denne antagelsen styrkes av at økningen i antall brystkrefttilfeller er høyest i Oslo, Akershus og Rogaland. Tre fylker med god tilgang til private screeningtilbud.

DESSVERRE HAR vi ikke tall for omfanget av privat screening eller villscreening i Norge. Kreftregisteret har i lang tid tatt til ordet for at det bør bli obligatorisk meldeplikt til Kreftregisteret for alle screeningundersøkelser som gjøres.  

En slik meldeplikt er et godt grep av flere grunner. Først og fremst vil det gi faktisk kunnskap om omfanget av slike undersøkelser. Og vel så viktig er det å vite om det fører til tidlig oppdagelse og bedret overlevelse ved alvorlig sykdom eller om det snarere primært fører til unødig overbehandling og bekymring og plager for den enkelte.

Det er grunn til å anta at det er private tilbydere som tjener mest på dette i form av klingende mynt i kassen

For samfunnet som helhet kan villscreening gi økt belastning, feil prioritering og økte kostnader fordi falske positive funn kan generere unødige kostnadskrevende undersøkelser, også i den offentlige helsetjenesten. Villscreening kan dessuten føre til redusert effekt av nasjonale screeningprogram.

ARGUMENTENE MOT villscreening er argumenter som også brukes mot nasjonale screeningprogram. Så hvorfor reiser jeg da overhodet spørsmålet om utvidelse av Mammografiprogrammet?

Når IARC (International Agency for Research on Cancer), kreftorganisasjonen til Verdens helseorganisasjon, er så tydelig i sin anbefaling bør det tas på ytterste alvor, også her hjemme. Bakgrunnen for anbefalingen er en gjennomgang av all tilgjengelig forskning gjort av en internasjonal ekspertgruppe, bestående av 26 uavhengige eksperter fra 16 land. De konkluderer med at det er tilstrekkelig evidens for at inkludering av kvinner i alderen 70-74 år i nasjonale screeningprogram vil gi redusert brystkreftdødelighet i aldersgruppen.

I den samme rapporten fra 2015, konkluderes det med svak evidens for effekten av screening for kvinner under 50 år.

I nyere anbefalinger fra ECIB, EUs initiativ for brystkreft, hvor senere publisert forskning er tatt med, vurderes evidensen for kvinner 45-49 som sterkere enn i IARC-rapporten. Evidensen for kvinner 70-74 år er den samme i begge rapportene.   

En eventuell utvidelse av Mammografiprogrammet for yngre kvinner reiser likevel flere utfordringer enn for eldre kvinner.  Evidensen er mer usikker, det er relativt få kvinner som får brystkreft før de fyller 50, og risikoen for falske positive funn øker med lavere alder fordi bildene er vanskeligere å tolke.  

ENHVER UTVIDELSE av Mammografiprogrammet må vurderes ut fra anerkjente kriterier som både favner faglige, menneskelig, økonomiske og etiske vurderinger. Utvides programmet vil noen kvinner reddes, mens andre vil få en kreftdiagnose de ikke dør av og kunne levd lykkelig uvitende om.

Spørsmålet som ved all screening blir om det er riktig å undersøke et stort antall mennesker for å redde noen få. Ingen kan med sikkerhet på forhånd si hvem som vil tjene på undersøkelsen. Av hensyn til vinnerne i screeninglotteriet må andre bidra og utsettes for unødige plager, undersøkelser, ubehag, engstelse og mulig overbehandling.

Faglig uenighet om faktisk effekt, hvor stor belastning friske kvinner skal utsettes for uten at de selv har glede av det, samt kostnadsvurderinger og prioriteringer er viktig, og skal og bør frem i lyset.

Det er imidlertid knapt noe fagfelt hvor debatten er mer følelsesladet og frontene mer steile enn kreftscreening. Jeg undrer på om ikke det til tider emosjonelle konfliktnivået står som en Berlinmur og hindrer en konstruktiv og nødvendig debatt. Men viktigst av alt er det at debatten tas.