Hjernens resiliens
Min lille kilde til psykologisk motstandskraft er kolleger som utfordrer faglig og deler raust av sin kunnskap. Som inviterer til å bruke meg selv som menneske overfor pasientene – eller til å le hjertelig av morsomme historier. Det er bra for hjernen.
Denne artikkelen er mer enn fem år gammel.
LEGELIV-KOMMENTAREN: Jana Midelfart Hoff, nevrolog og fraksjonsleder (H) i Helse- og sosialkomiteen, Bergen
I SOMMER hadde jeg stor glede av å lese nevrolog-kollega Kaja Nordengens bok: «Hjernetrim». Et av hennes viktigste budskap er å oppmuntre oss til å bygge opp hjernens resiliens. Store Norske Leksikon forklarer begrepet med psykologisk motstandskraft; de faktorene som bidrar til at man beholder en psykisk styrke og helse til tross for stress og påkjenninger. Å være resilient, vil si at man er robust.
Innenfor nevrologi og hjerneforskning er resiliens et veldig hett begrep: Hvordan kan man trene opp hjernen til bedre å tåle de påkjenningene den utsettes for? Du kan ikke trene deg til flere hjerneceller, men du kan gjøre bindingene mellom dem du har, sterkere og mer effektive.
TILRETTELEGGING. Studier har vist at mennesker med godt utviklede nevrale nettverk klarer å kompensere delvis for demens. De klarer å fungere selv om deler av hjernen er ødelagt. Og resiliens kan trenes opp, sier blant annet Kaja Nordengen: Gjennom å prøve ut nye ting, gjennom vennskap og gode sosiale relasjoner til andre mennesker, gjennom å være nysgjerrig og ikke tillate seg passivitet. Da tåler hjernen en støyt.
Analogien til en organisasjon eller et foretak, for eksempel et sykehus, er for meg ganske klar. Når strukturer skal omkalfatres, at det skal kuttes/endres/ omorganiseres, går det best der hvor resiliensen er på plass: Den psykologiske motstandskraften må bygges, hegnes om og legges til rette for. Over lengre tid. Det nytter ikke å starte med en storstilt omorganisering og så plutselig håpe at resiliensen er der.
HARMONI. Min klare mening er at der hvor det er lagt til rette for at man kan få prøve nye ting innimellom, der hvor det er kjekt å gå på jobb og hvor man har en åpen tone blant kolleger – på tvers av fag og stilling – skal det en del til før omorganiseringer tar luften ut av ballongen.
Dersom arbeidsdagen din byr på en passe blanding av kjent og ukjent i et miljø hvor du føler deg verdsatt, skal det mer til enn innføringen av et skarve datasystem eller sammenslåing av sengeavdelinger før du begynner å mistrives.
Av og til tror jeg at helseledere, ja, ledere generelt, burde tenke mer på resiliensen i sin organisasjon
STIMULANS. Av og til tror jeg at helseledere, ja, ledere generelt, burde tenke mer på resiliensen i sin organisasjon. For at det kommer dager med regn, det vet vi – og ikke bare her i Bergen. Hvordan kan vi sørge for at taket ikke lekker? Hvordan gir vi tilbakemeldinger til hverandre, hva stimulerer til engasjement og motivasjon, og hva kan vi strekke oss etter?
Som arbeidstaker tror jeg også det er viktig – ja, helt nødvendig – å se etter muligheter for å bygge opp egen resiliens. Både gjennom å ha et liv utenfor jobben, men også på jobb. Søk fellesskap med kolleger som bygger deg opp og utfordrer deg faglig, les deg opp på noe du ikke «kan» så godt, og våg å bidra med kunnskapen din i prosesser som pågår.
FAGLIG RAUSHET. Selv har jeg funnet en aldri så liten kilde til resiliens midt inne på avdelingen min. Her har vi Det nasjonale kompetansesenteret for MS, og her er det kolleger som utfordrer deg faglig, men som også deler raust av sin kunnskap. Som inviterer overfor pasientene – eller rett og slett å le høyt og hjertelig av morsomme historier eller anekdoter.
Det kjenner jeg er bra for hjernen min og meg. Hva er bra for deg?
Kronikk og debatt/Legeliv, Dagens Medisin 16/2018
