Etikkrefleksjon utgjør en forskjell

Kronikk: Marit Helene Hem, professor ved VID; en privat akkreditert vitenskapelig høgskole med verdibasert og kirkelig forankring

ETISKE DILEMMAER oppstår ofte når det er tvil, usikkerhet eller uenighet om hva som er moralsk riktig eller godt å gjøre. Helsepersonell innen psykiske helsetjenester kan ofte kjenne på usikkerhet og tvil tilknyttet til hva som er til det beste for pasienten. Ikke sjelden kan det oppstå uenighet blant personalet omkring hva som er god eller riktig behandling. Bruk av tvang truer pasientens autonomi, men kan også true helsepersonells oppfatning av hva som er god behandling og omsorg.

ETIKKREFLEKSJON. PET-prosjektet – «Psykiske helsetjenester, etikk og tvang» – var et forskningsprosjekt ved Senter for medisinsk etikk, finansiert av Helsedirektoratet, som gikk fra 2011 til 2016. Formålet var å bidra til mer kunnskap om etiske utfordringer ved bruk av tvang i psykisk helsevern, og hvordan slike utfordringer best kan håndteres.

En nylig utgitt artikkel med undertegnede som førsteforfatter, «The significance of ethics reflection groups in mental health care: a focus group study among health care professionals», publisert i BMC Medical Ethics, oppsummerer de viktigste funnene fra ett av PET-prosjektets delmål: Å undersøke hvilken betydning deltakelse i etikkrefleksjonsgrupper kan ha for helsepersonell innen psykiske helsetjenester når det gjelder å forholde seg til etiske dilemmaer tilknyttet bruk av tvang. Funnene baserer seg på 20 fokusgruppeintervjuer med 127 deltakere i etikkrefleksjonsgrupper.

ØKT BEVISSTHET. Etikkrefleksjonsgrupper er et tilbud til helsepersonell der de kan ta opp etiske dilemmaer de har opplevd å stå i i sitt kliniske arbeid. PET-prosjektet lærte opp totalt 22 etikkrefleksjonsgruppeveiledere på syv avdelinger ved tre regionale helseforetak, der deltakerne ble opplært i en 7-trinns refleksjonsmodell – SME-modellen – til bruk under drøfting av etiske dilemmaer.

Evalueringen av prosjektet viste at deltakerne ga uttrykk for at systematisk etikkrefleksjon bidro positivt i form av å gi helsepersonell økt bevissthet knyttet til bruk og utøvelse av tvang, styrke faglig kompetanse og selvtillit, skape tillit og større forståelse for kolleger som tenker annerledes, utfordre holdninger og praksiser som kan være problematiske eller er av en paternalistisk karakter, bidra til bedre samarbeid på tvers av yrkesprofesjoner samt gi helsepersonell flere handlingsalternativer.

Deltakerne rapporterte også at etikkrefleksjonsgrupper kan bidra til å redusere bruken av tvangsmidler eller forbedre kvaliteten på bruk av tvangsmidler der det er nødvendig.

ETISK SPRÅK. Studien har vist at deltakelse i etikkrefleksjonsgrupper kan gi helsepersonell et språk for å beskrive og identifisere etiske utfordringer de møter i sin kliniske hverdag, og på den måten synliggjøre aspekter man ikke alltid tenker over i det som ellers inngår som en del av avdelingens hverdagslige rutiner.

Et eksempel er større bevisstgjøring på utøvelse av såkalt uformell tvang. Mens formell tvang viser til utøvelse av tvangsbehandling som er regulert, vedtatt og dokumentert, kan uformell tvang inkludere all type tvang eller bruk av makt, kontroll, press og manipulasjon som ikke er forankret i et formelt vedtak – og dermed mindre synlig og udefinert enn formell tvang. Deltakerne ga også uttrykk for at etikkrefleksjon hjalp dem fra å ha det de tidligere beskrev som meninger eller følelsesmessige reaksjoner, over til å angripe etiske utfordringer på en mer analytisk måte. Denne overgangen sikrer en mer strukturert tilnærming til det som for helsepersonell oppleves som moralsk krevende situasjoner.

NEDENFRA OG OPP. Etikkrefleksjonsgrupper er ingen arena der helsepersonell blir fortalt hvordan de skal handle eller tenke i visse situasjoner. Snarere er det en «nedenfra og opp»-tilnærming hvor helsepersonell kan bringe med seg ulike erfaringer og kompetanse. Dette kan by på en utfordring når tverrfaglig samarbeid på tvers av avdelingen er påkrevd, men det har også et stort potensial i seg med tanke på gjensidig læring og kvalitetsforbedring.

I noen etikkrefleksjonsgrupper var psykiatere og psykologer fraværende. Det ble opplevd som et savn ettersom disse yrkesgruppene har det endelige ansvaret for behandlingen og ofte bidrar med andre perspektiver enn eksempelvis sykepleiere. Også mangel på pasient- og pårørendeinvolvering var et savn. Etikkrefleksjon er imidlertid et ungt fagfelt med et stort potensial, og det blir viktig å videreutvikle arbeidet med systematisk etikkrefleksjon slik at utfordringer i helsetjenesten inkluderer alle berørte parter – det vil si både pasienter, pårørende og ansatte.

Ingen oppgitte interessekonflikter, men artikkelforfatteren takker prosjektkonsulent Anders Tvedt ved Senter for medisinsk etikk ved UiO for å ha bidratt til å utforme teksten.

Kronikk og debatt, Dagens Medisin 14/2018