Store mangler for de unge

Ved å hjelpe unge som sliter psykisk i dag, påvirker vi fremtidens helsetjenester.

Publisert

Denne artikkelen er mer enn fem år gammel.

Kronikk: Else-Marie Løberg, avdelingsdirektør ved Avdeling for rusmedisin, Haukeland universitetssykehus og professor II ved Universitetet i Bergen
Kristin Lie Romm, leder av TIPS Sør-Øst (Regional kompetansetjeneste for tidlig intervensjon ved psykose) ved Oslo universitetssykehus og førsteamanuensis ved Universitetet i Oslo
Jan Olav Johannessen, forskningssjef ved Psykiatrisk divisjon, Stavanger universitetssykehus og professor ved Universitetet i Stavanger (UiS)

EN NY RAPPORT fra Organisation for European Economic Co-operation(OECD) viser en høyere andel av psykiske vansker for unge som faller ut av skolen i Norge enn gjennomsnittet for andre europeiske land. Skolefrafall innebærer en høy risiko for langvarige psykiske og somatiske helseutfordringer. Mennesker med alvorlige psykiske vansker dør i gjennomsnitt 20 år før andre (16–25) grunnet somatiske lidelser. De er mer utsatt for å bli underlagt tvang og å dø av suicid.

En ny rapport fra Folkehelseinstituttet viser økende sosiale helseforskjeller – og psykisk uhelse fra ung alder står sentralt.

RESSURSER. Store livsbelastninger med risiko for psykiske lidelser og rusmiddelbruk er en del av bildet, og når ressurssterke ungdommer lever sunnere enn før, blir ungdommene vi er bekymret for, en særlig marginalisert gruppe. Summen av vansker for disse unge synes å være mer omfattende enn tidligere; både alvorlig rusmiddelavhengighet og alvorlige psykiske vansker, og en økende andel av uføretrygdede unge skyldes psykisk lidelse.

Fortsetter utviklingen, vil fremtidens helsetjenester bruke store ressurser på denne gruppen.

TILNÆRMING. Vi har fagpolitiske myndigheter som ser dette – jamfør Bent Høie på Helsekonferansen 2018 – og som satser på unges psykisk helse gjennom blant andre psykologer til kommunene. Flere gode lokale tilbud har blitt utviklet. Men i dag benytter ikke de unge seg av gjeldende tilbud i tilstrekkelig grad. Det går ofte mange år fra vanskene oppstår til de tar imot riktig hjelp. For å komme til tidligere, må vi treffe dem det gjelder med en systematisk, standardisert og kunnskapsbasert tilnærming, og lene oss på internasjonal forskning og erfaring.

TILTAK. Som ledere, klinikere og forskere i psykiske helsevern og rus som alle har erfaring med tidlig oppdagelse av psykose, skisserer vi ti punkter som anses som nødvendig for å nå målet:

• Lavterskel-breddetilbud: Ungdom trenger tilbud i førstelinjen på egne premisser, inkludert hjelp til hele variasjonen av det de selv synes er vanskelig. Det kan være begynnende skolevansker, mobbing, vanskelig hjemmesituasjon, selvmordstanker – og det å høre stemmer som andre ikke hører.
• Ikke stigmatiserende: Hjelpen må henvende seg til ungdom både språklig og fysisk, og bygge opp om deres følelse av å kontrollere situasjonen. Danmark har et slikt ikke-stigmatiserende lavterskelsenter, og skriver: «I headspace Aabenraa er det deg, der bestemmer. Det vil si, at vi snakker om nettopp det, du ønsker, og i det tempoet, som du synes er naturlig. Ingen problemer er for store eller for små».
• Recovery-fokus: Tilbudene må fokusere på håp og hva som gjør livet verdt å leve; inkludert utvikling av mestring og en god hverdag med skole, nettverk, jobb, aktiviteter, og fokus på det som ligger bak vanskene. Den dyktige hjelperen klarer å se når det er viktig med særskilt oppfølging og hjelp – og samtidig fokusere på ressurser og normalisering.
• E-helse: Hjelpetjenestene bør suppleres av nettbaserte systemer for kontakt, hjelp og informasjon, for eksempel utformet som en nettbasert sosial medieplattform, som den australske eheadspace. Når internett er mange unges mest brukte sosiale arena, er e-tjenester nødvendig for å oppnå den tilgjengeligheten unge er vant til. For noen er det viktig med anonymiteten dette kan gi også.
• Skolen: Hjelpen bør være tett integrert med skolen som arena for informasjon og støtte. Skolen kan gi kunnskap om psykisk helse og om gjeldende lavterskeltilbud. Fleksibel skoledeltakelse er viktig for nettverk og mestring ved psykiske vansker, og samarbeid med hjelpetjenestene i skolen er viktig.
• Spesialisthelsetjenesten: Hjelpen må være tett integrert med spesialisthelsetjenesten. Dette fordrer rammer og økonomiske insentiver i foretakene som støtter fleksibilitet, ambulant tenking og en felles tjenesteutvikling.
• De marginaliserte: Det må være en lav terskel for de mest marginaliserte unge som, ofte av naturlige årsaker, har liten tro på at det er hjelp å få. For denne gruppen er egenandeler uheldig.
• Rett kompetanse: Tilbudene må ha nok kompetanse til å sette inn tiltak og sette i gang eller henvise til kunnskapsbasert behandling når nødvendig. Gjennom forskning på systemer for å oppdage psykose tidlig, vet vi at dette krever omfattende og kontinuerlig kompetanseutvikling på tvers av tjenestenivåer.
• Nasjonal satsing: Tilbudene bør utvikles som en nasjonal satsning, med en nasjonal plan for tidlig intervensjon slik Australia og Danmark har.
• Brukerinvolvering: Unge mennesker må involveres i utviklingen av tilbudene fra start til slutt. De sitter med nøkkelen til seg selv, og den trenger vi.

Ingen oppgitte interessekonflikter, men forfatterne opplyser at Else-Marie Løberg er tidligere fagsjef for Divisjon psykisk helsevern ved Haukeland universitetssjukehus. Jan Olav Johannessen er tidligere sjeflege ved Psykiatrisk divisjon, Stavanger universitetssjukehus.

Kronikk og debatt, Dagens Medisin 12/2018

Powered by Labrador CMS