Tvungent legemiddelbytte kan få konsekvenser

Etter 20 år med legemiddelassistert rehabilitering (LAR) skulle man tro behandlingsapparatet hadde lært at overstyring har lite godt ved seg.

Publisert

Denne artikkelen er mer enn fem år gammel.

Innlegg: Arild Knutsen, leder i Foreningen for human narkotikapolitikk (FHN)

DE OVER 7600 LAR-pasientene fikk nylig et brev i posten om at det kommer nye legemidler som skal skrives ut fra oktober. Ikke akkurat nye typer LAR-preparater, slik det er varslet i regjeringserklæringen, men billigere varianter av de som deles ut fra før: Altså metadon, buprenorfin eller kombinasjonspreparat med buprenorfin og motgiften nalokson.

Brevet skaper uro i pasientgruppen. Det står at de nye preparatene inneholder nøyaktig samme virkestoff som de tidligere variantene, men også at de nye inneholder andre hjelpestoffer og kommer med ulik tekst i pakningsvedleggene.

FRIVILLIGHETEN? Det hevdes at virkningen er den samme, nøyaktig som det har blitt hevdet ved tidligere ovenfra styrte medisinoverføringer. Uten at pasientenes erfaringer har vært deretter, i hvert fall ikke for alle. Uansett må man bare heretter regne med å få de nye utskrevet, for da sparer behandlingsapparatet penger som ellers hadde gått til legemiddelfirmaene.

Legemiddelbytte bør uansett være basert på frivillighet fra pasientens side. Noen reagerer på hjelpestoffene, andre på hvor raskt medikamentet blir tatt opp i kroppen. Dette er vanedannende legemidler som må tas hver dag.

OVERSTYRINGEN. Etter 20 år med LAR skulle man tro behandlingsapparatet hadde lært at slik overstyring som brevet preges av, har lite godt ved seg. Mange LAR-pasienter har friskt i minne den kollektive tvangsoverføringen fra Subutex til Suboxone i 2007.

Den gang ble det rapportert fra det brede lag om spesifikke bivirkninger av Suboxone fra LAR-pasienter, men som ikke gjenkjennes i tilsvarende spørreundersøkelser blant smertepasienter som får samme medikament. Lite betyr så mye for virkningen av et medikament som forventningene. Dette er mest trolig grunnen til at subjektive opplevelser som ikke kan tilskrives medikamentets innhold, dannes kollektivt blant pasientgrupper.

HODEPINEN. Dette har blitt til en hodepine for mange LAR-pasienter og apropos, det med forventningseffekt, kan gjenkjennes for enhver som har brukt hodepinetabletter. Hodepine er bekymringsfullt, derfor kjenner man etter hvor det gjør vondt – og om smerten tiltar. Følgelig spenner og knyter man seg, smerten blir sterkere. Til tross for at hodepinetabletten ikke virker før etter en halvtime, lindres smerten ganske umiddelbart etter inntak. For da kjenner man raskt etter hvor mye mindre vondt det gjør og slapper mer av.

LAR-apparatet kunne ha valgt å markedsføre de nye medikamentene i positive vendinger. Som at det nå kommer nye billige medikamenter som pasientene kan prøve. Og dersom det oppleves at de billigere medikamentene er like gode, vil den såkalte R-en i LAR kunne styrkes. Dette ville ha vært i tråd med den mest omdiskuterte pasientrettigheten, den som omhandler brukermedvirkning. Og i tråd med regjeringserklæringens punkt om økt valgfrihet i LAR.

INSTRUKSJONEN. Likevel får pasientene igjen tilsendt et brev med den typiske holdningen: «Sånn gjør vi det her». Som om LAR-apparatet verken har lært, eller vil ta til etterretning politisk fattede vedtak.

Dette skaper uro og unødvendig negativitet. Det er grunn til å frykte at dette vil slå negativt ut på statistikken for vellykketheten av legemiddelassistert rehabilitering. De fleste konsekvensene som ble meldt som mulig hendelse som følge av legemiddelanbudet for hiv-medisiner, kan også skje som følge av denne.

Ingen oppgitte interessekonflikter

Powered by Labrador CMS