Fagfolkene må stå frem

Norsk medisin og helsetjeneste er ikke tjent med ensidig svartmaling.

Publisert

Denne artikkelen er mer enn fem år gammel.

HØYRE og Fremskrittspartiet fortsetter i regjering etter stortingsvalget på mandag. Dermed tyder det meste på at Høyre-nestleder Bent Høie også fortsetter som helse- og omsorgsminister.
Det betyr stø kurs i helsepolitikken. Visjonen om pasientens helsetjeneste vil videreføres. Det blir pakkeforløp for flere sykdomsområder. Reformen fritt behandlingsvalg vil sannsynligvis utvides. I kommunehelsetjenesten vil pilotprosjektene om primærhelseteam gjennomføres. Rus og psykiatri skal prioriteres. For å nevne noe.
REGJERINGENS styringsmulighet er likevel svekket. Høyre og Frp trenger nå både Kristelig Folkeparti og Venstre for å danne flertall på Stortinget. Det er først og fremst Arbeiderpartiets katastrofale valg som berger regjeringen, og ikke dens egen fortreffelighet.
Det er også verdt å merke seg den radikale trenden ved årets valg. Det er fire partier som går frem: Senterpartiet, SV, Rødt og MDG, sistnevnte dog kun i prosent, ikke i mandater. I sum kan vi forvente en røffere tone i norsk politikk og på Stortinget. KrF og Venstre ønsker ikke lenger en samarbeidsavtale med regjeringen, noe som vil gi denne skjøre koalisjonen enda større utfordringer.
TIDSSKRIFTET gjorde i forkant av stortingsvalget opp status for norsk helsepolitikk. 14 skribenter fra ulike deler av helsetjenesten; allmennpraksis, sykehus, forskning og Den norske legeforening, skrev hver sine bidrag i et eget valgnummer. Aldersspennet på de åtte mennene og seks kvinnene var fra professor emeritus til representanter for Yngre legers forening.
Bildet som tegnes, er dystert. Til dels svært dystert. Den første skribenten, UiO-professor og geriatri-overlege Torgeir Bruun Wyller, slår an tonen uten å se særlig mange lyspunkter: «De bekymringsfulle reformene i norsk helsetjeneste de siste årene, som konsernorganisering av sykehusene, nedbygging av sengetall, dårlige funderte sykehusfusjoner, svarteperspillet om pasientene og vedtaksbasert fremfor fagbasert omsorg, er med få unntak vedtatt med tverrpolitisk tilslutning».
WYLLER mener – som mange av skribentene – at helsevalgkampen ble brukt til å diskutere «symbolsaker i stedet for viktige spørsmål». Styrelederen i Helsetjenesteaksjonen lanserer fire sentrale temaer som burde ha vært på dagsordenen; tillitstap, styring på bekostning av ledelse, irrelevante suksesskriterier og dyrking av omdømme fremfor kvalitet. Dette er gode poenger fra Wyller, som støttes av denne avis.
Men han overdriver med påstandene om at «konsulentbransje og helseforetaksledere har monopol på å informere politikere og opinion om status og veivalg..», og at «helsevesenets fryktkultur gjennomsyrer systemet fra bunn til topp...».
FAGFOLKENE – og særlig norske overleger – har en svært tydelig stemme i norsk offentlighet. De har fortsatt mye makt. Det er bra, viktig og riktig.
Derfor må heller ikke fagfolkene i norsk helsetjeneste, Legeforeningen eller andre sentrale maktfaktorer, svartmale eller gjøre seg til ofre i den helsepolitiske debatten.
DET er behov for flere leger og annet helsepersonell som evner å sette ord på hvilke faglige sider av medisinen som går i positiv retning – og komme med innspill om hvordan det skal drives kvalitetsutvikling innen en politisk ramme av både primær- og spesialisthelsetjenesten.
Her er handlingsrommet – og mulighetene – fortsatt store. Uansett regjering, ville det ikke ha blitt «melk og honning» for norsk helsetjeneste.
KUN et flertall av Senterpartiet, SV, Rødt og MDG på Stortinget, ville kunne ha gitt en vesentlig annerledes helsepolitikk.
Vi snakker rammefinansiering, mer politisk styring og mindre makt til direktører og helseforetaksledere. Men dette er en utopi.
I NORSK helsepolitikk vil enten Høyre eller Ap ha minst én hånd på rattet. Da vil vi kunne oppleve justeringen av kursen, men ingen revolusjon på styrerommene i helseforetakene.

Powered by Labrador CMS