Helsenæring på agendaen

Kronikk: Kristin Ørmen Johnsen (H), stortingsrepresentant og leder av Høyres helsenæringsutvalg

NÅR VI SNAKKER om helsenæring, bruker vi for ofte «harde» ord: Virkemidler! Finansiering! Skatteinsentiver! Ofte glemmer vi pasientperspektivet i denne debatten. Helsenæringen er i bunn og grunn en næring med dobbel gevinst. Fremskrittene som blir gjort, bidrar til velferd og helse, samtidig som næringen skaper verdier og arbeidsplasser.

Vi må finne de grepene som virker og som skal til for at helsenæringen skal bli fremtidens verdiskaper. Høye ambisjoner er bra, men næringen etterspør konkrete virkemidler som vi politikere må fastsette. Det hjelper ikke med vidløftige ord om hvor viktig denne næringen er når man samtidig legger hindringer i veien for at helsenæringen kan vokse i Norge.

POTENSIAL OG VILKÅR. Potensialet som ligger i helsenæringen som fremtidens verdiskaper, har fått mye oppmerksomhet i det siste. Dette er gledelig, særlig fordi dette er felt som tradisjonelt har fått lite politisk oppmerksomhet. Næringen har lenge etterlyst et bredere politisk engasjement rundt mulighetene næringen gir, særlig fordi en satsing rundt dette forutsetter gode rammevilkår og betingelser. Senest ut er Oslo Medtechs daglige leder, Kathrine Myhre, som i Dagens Medisin (12/2017) etterlyser drahjelp fra politikere og myndigheter for å realisere potensialet.

Menon Economics har i 2016 og 2017 utarbeidet rapporter som beskriver helsenæringens omfang, utvikling og bidrag til det norske samfunnet. Rapportene er laget på oppdrag fra de sentrale næringslivsaktørene innenfor helse, og beskriver en internasjonal næring med stort vekstpotensial. Det er forventning om vekst innenfor alle de segmenter rapporten beskriver: legemidler, diagnostikk, medisinsk teknologi, e-helse og spesialiserte underleverandører av råvarer, utstyr og tjenester. Dette er selvsagt positive nyheter, men rapportene peker i tillegg på at vi ikke klarer å få nok ut av potensialet som ligger der.

HINDRINGER. Mange aktører i næringen peker eksempelvis på formuesskatt som et hinder for å skape flere arbeidsplasser i Norge. Derfor har det vært et riktig grep å senke formuesskatten.

For pasientene betyr tilgang til kliniske studier en mulighet til å få behandling som ennå ikke er godkjent av norske myndigheter, men som kan gi god effekt for mange som er alvorlig syke. Da er det ille at det har vært en nedgang i antallet kliniske studier ved norske sykehus. Mens 16.000 norske pasienter deltok i kliniske studier for få år siden, deltar nå kun cirka 3000 pasienter.

IKKE ATTRAKTIVT. Tilbakemeldingen fra industrien er at Norge ikke er et attraktivt land for kliniske studier. Dette er alvorlig, tatt i betraktning at nesten 100 prosent av alle medisiner og vaksiner er utviklet av industrien, ofte i samarbeid med akademia. Næringslivsaktører som eksempelvis skal utvikle legemidler, velferdsteknologi eller kirurgisk materiell, er avhengig av å samarbeide med helse- og omsorgstjenesten for gjennomføring av kliniske studier og uttesting av medisinsk-teknisk utstyr. For å få til produktinnovasjon, er man avhengig av god tilgang til utprøvingsfasiliteter – og at det er gode støttefunksjoner for kliniske studier. Da er vi nødt til å sørge for at sykehusene er åpne for samarbeid og stiller sine lokaler til disposisjon når industrien banker på døren.

Regjeringen har allerede igangsatt flere tiltak for å øke tilgangen til kliniske studier. Her kan nevnes etablering av felles forskningsprogram for nasjonale multisenterstudier i de regionale helseforetakene. Forskningsinfrastrukturen for kliniske studier gjennom NorCRIN er styrket, og det er etablert en portal med pasientrettet informasjon om kliniske studier på helsenorge.no.

AMBISJONENE. Vi må bli mer ambisiøse fremover. Norge har alle forutsetninger for å bli en foretrukken arena for flere kliniske studier. Vi har personnummer, store nasjonale dataregistre og biobanker som gjør det mulig å bli en viktig aktør på dette feltet. For å realisere potensialet i dette, trenger næringen drahjelp fra oss politikere.

Høyre vil legge til rette for å øke tilgangen til kliniske studier, og vi vil at det skal utarbeides en vekststrategi for helseindustrien i Norge. Men skal vi klare å hente ut vekstpotensialet i helsenæringen, vil det ikke bare kreve en bevisst satsing fra myndighetenes side – det må også en kulturendring til i den offentlige helsetjenesten. Dersom vi politikere, næringen og helsetjenesten drar i samme retning, kan vi på sikt bli verdensledende på dette området.

Ingen oppgitte interessekonflikter

Kronikk og debatt, Dagens Medisin 13/2017