Kan vi stole på forskningen?

«Ny forskning viser at…», leste vi for kanskje 30 år siden, og ble interessert. Nå kniper vi øynene sammen og tenker: – Hva har de funnet på nå, da? Skeptiske, mistroiske og egentlig ganske oppgitte.

Publisert

Denne artikkelen er mer enn fem år gammel.

Innlegg: Dag Coucheron, psykiater

DET ER VANSKELIG å debattere fornuftig uten å konkretisere. Altså: Etter vel femti år som lege er man vant til å lytte til nyheter innenfor faget, i mitt tilfelle, nyheter fra psykiatrien. Inntil begynnelsen på 1970-tallet var forskningen innenfor dette feltet preget av begripelige spørsmålsstillinger.

PILLENE. Slik virket det i hvert fall. Så inntraff det noe som skulle endre på alt vi hadde lært, alt vi syntes virket fornuftig – og alt som tidligere tider hadde fortalt oss om faget psykiatri.

Mange av oss ristet på hodet: Dette var for godt til å være sant, tenkte vi. Men vi tenkte også: Ja, ja, det skjer så mye vi ikke forstår, så når ny forskning viser noe annet, kan det være at det er jeg som ikke vil ta til meg ny kunnskap og ny forskning. Vi kjøpte det meste, og vi begynte ikke bare å skrive ut piller til høyre og venstre, – vi begynte å tro på psykofarmakologien.

Inntil det fikk gått en tid, og for mange av oss, veldig lang tid. Flere tiår. Flere og flere pasienter ble ikke bedre. De ble bare sløvere.

TRO – OG TVIL. Imens dukket det opp på kontoret flere pasienter som kunne fortelle en annen historie: De hadde ikke blitt bedre. I begeistringens glød over endelig finne en mulighet for å slippe sine plager trodde de at de var blitt hjulpet.

Slik var virkeligheten – inntil for ikke så veldig mange år siden. Etter hvert begynte tvilen å snike seg inn hos mange av dem som fulgte med på området psykiatri. Er noe «for godt til å være sant», er det jo ofte at det er nettopp det. Juks? Eller løgn eller bløff – eller hva man velger å kalle det. Trass i all forskning. Trass i alle milliarder av kroner som var blitt investert, trass i alle gode intensjoner. Men «sannheten om de psykiske sykdommers natur, ubalansen i hjernens kjemi» viste seg etter hvert ikke å være sann.

FLERE KRITIKERE. Ofte viste både forsking og erfaring at det var så mye juks og fanteri med denne forskningen, så mange unøyaktigheter, så mange fortielser av ugunstige forskingsresultater, så mye penger involvert, at byggverket omkring den psykiatriske revolusjonen i begynnelsen slo store sprekker, og rett og slett falt i grus for mange av oss.

Vi er nå inne i en fase der debatten fremdeles raser mellom de pilletroende og skeptikerne, kritikerne som i større og større antall kommer på banen og stadig får flere argumenter for sitt syn, men der akademika dessverre synes å være klistret til pilleindustriens finansinteresser. Ikke merkelig å forstå, egentlig. Når gamle guder faller, volder det både rabalder og smerte. Og fallende aksjekurser.

SANNHETEN? Så blir spørsmålet: Når gamle sannheter blir skrotet innen faget psykiatri, hva da med alle de andre vitenskapelig beviste, evidensbaserte sannhetene vi omgir oss med? Blir de også med tiden avslørt som bløff? Som et tegn på vår trang til å bejuble, omfavne og dyrke de enkle «sannheter», uansett sannhetsinnhold?

Er det ikke så nøye med sannheten fordi det lønner seg økonomisk og er lettvint bare å tro på forenklingene, halvsannhetene og de opplagt bløffene?

Ingen oppgitte interessekonflikter

Kronikk og debatt, Dagens Medisin 06/2017

Powered by Labrador CMS