For dårlig behandling av unge med kroppslige symptomer

Kronikk: Helene Helgeland, barne- og ungdomspsykiater
Solveig Gjems, psykologspesialist
Stein Førde, barne- og ungdomspsykiater

FAGLIG SETT har norsk helsepersonell aldri hatt mer kunnskap om helse, sykdom og effektiv behandling enn i dag. Dette, i kombinasjon med bedre folkehelse, har bidratt til en endring i sykdomspanoramaet. Mens infeksjonssykdommer og annen akutt sykdom dominerte tidligere, preges dagens sykdomspanorama i større grad av langvarige, sammensatte symptomtilstander.

Vi mener at vi har grunnlag for å hevde at helsevesenet ikke har klart å utvikle prinsipper for utredning og behandling i tråd med denne endringen i sykdomspanoramaet. Pasienter lider under dette.

UTBREDT MISFORSTÅELSE. Mange barn og unge – og også voksne – sliter i dag med tilsynelatende uforklarlige kroppslige symptomer der medisinsk utredning ikke avdekker noen kjent fysisk forklaring. Langvarige tilstander med smerter, lammelser, kramper og utmattelse er eksempler på dette. Det er en utbredt misforståelse – både blant fagfolk og i befolkningen – at fravær av påvisbar fysisk sykdom, betyr at symptomene «bare er psykiske», og dermed ikke er reelle kroppslige plager. Dette er galt. Disse tilstandene er sammensatte både med hensyn til symptomer og bakenforliggende årsaker. Derfor er det meningsløst, og til skade for pasientene, at helsepersonell utreder og behandler disse pasientene i tråd med en utdatert biomedisinsk sykdomsforståelse som skiller skarpt mellom fysisk og psykisk sykdom.

I internasjonale fagmiljøer er det i dag bred enighet om at en helhetlig, biopsykososial forståelse er avgjørende for god håndtering av pasientene vi her snakker om. Dette vil alltid kreve et tverrfaglig perspektiv og ofte tverrfaglig samarbeid. Trolig får kun et fåtall unge med alvorlige smertetilstander eller andre «uforklarlige» kroppslige symptomer tilbud om helhetlig, tverrfaglig utredning og behandling i Norge i dag.

KOMPETANSE. Flere forhold kan bidra til slik malpraksis:

Det mangler fagfolk med kunnskap om og erfaring med denne pasientgruppen på alle helsetjenestenivåer. Selv om de fleste pasientene fortrinnsvis bør håndteres i primærhelsetjenesten, er dette urealistisk og uforsvarlig mange steder i mangel av fagfolk med tilstrekkelig kompetanse. Vi erfarer også at spesialisthelsetjenesten, både innen somatikk og psykisk helsevern, i for stor grad fokuserer på utredning og diagnostikk, og i mindre grad på behandling når det gjelder denne pasientgruppen. Dette overlates til fastlegen, som alene ikke makter å ivareta pasientene. Også skolen blir ofte stående alene uten støtte fra helsepersonell i oppfølgingen av barn og unge som ikke orker å gå på skolen.

Det mangler i dag en avklaring med hensyn til hvem som har ansvaret for oppfølgingen av unge med «uforklarlige» symptomer. Noen barneleger føler seg «ferdig med» og uten ansvar for pasientene når somatisk sykdom er utelukket. På den annen side ser vi i psykisk helsevern ofte eksempler på at pasienter med kroppslige symptomer blir avvist fordi de ikke har åpenbare psykiske symptomer som angst eller depresjon. Med andre ord, pasientene faller mellom to stoler.

TVERRFAGLIGHET. Fagfolk mangler kunnskap og tradisjon om hva det vil si å arbeide tverrfaglig. Å henvise en pasient fra spesialist til spesialist uten et gjensidig forpliktende samarbeid og ansvarsfordeling, representerer kvasi-tverrfaglighet og bidrar i noen tilfeller til langtrukne sykdomsforløp og i verste fall alvorlig forverring.

Fagfolk mangler praktiske og økonomiske rammer for å arbeide tverrfaglig. Mange faggrupper er heller ikke vant til å samarbeide og mangler samarbeidsarenaer, for eksempel samarbeid mellom helsevesen og skole.

Tverrfaglig samarbeid hvor fagfolk sitter rundt samme bord, gir dårligere økonomisk inntjening i helsevesenet enn å sende pasientene fra konsultasjon til konsultasjon, uten at noen tar ansvar for og ivaretar helheten.

HVA KAN FORBEDRES? Vilje til å bedre kvaliteten på helsetjenestetilbudet til denne pasientgruppen, må komme både fra helsepolitikere og ledere i helseforetakene og fra fagmiljøene. Det er ikke tilstrekkelig at noen få fagpersoner har kunnskap om og engasjement knyttet til pasientgruppen, hvis mulighetene til tverrfaglig samhandling ikke foreligger.

Tverrfaglig samarbeid skal ikke komme «på toppen» av annen utredning og behandling, men må være det bærende prinsippet for arbeidet med disse pasientene. Politikere og ledere må gi klare føringer med hensyn til ansvarsforhold, kunnskapsbehov og betydningen av tverrfaglig samarbeid.

Føringene må gjenspeiles i praktiske og økonomiske rammebetingelser. Slike tiltak kan forbedre eksisterende praksis og sikre god kvalitet på helsetjenestene til denne forsømte pasientgruppen.

Ingen oppgitte interessekonflikter: Alle forfatterne arbeider ved Nasjonal kompetansetjeneste for psykosomatiske tilstander hos barn og unge, Barne- og ungdomsklinikken, OUS Rikshospitalet

Kronikk og debatt, Dagens Medisin 06/2017