Hva er realistiske forventninger til kommunene?

Helsereformutvalget skal levere sin rapport 1. november. Helseministeren har skapt forventninger om en større reform, men innholdet er uklart. Usikkerheten om innholdet blir ikke mindre ved at innovasjons- og samskapingsutvalget la fram NOU 2026:6 Den nye velferdskommunen 28.mai, og ved at regjeringen la fram Helsepersonellplan 2040 12. juni.

Et stort spørsmål Helsereformutvalget må ta stilling til er hvilken rolle kommunene videre bør spille. I dag er kommunene ansvarlige for grunnleggende velferdstjenester og skal sikre et likeverdig tilbud i hele landet. Dette skal de gjøre under stadig mer krevende rammevilkår, der mangel på arbeidskraft og kompetanse er den største utfordringen. For mange kommuner går ikke dette så bra.

I en rapport om Kommunale helse- og omsorgstenester til eldre 9. juni, slår Riksrevisjonen fast at tjenestene i liten grad er dimensjonert for å møte økningen i tallet på eldre. Kommunene planlegger ikke systematisk for framtida. Selv om Helse- og omsorgsdepartementet har lagt fram flere stortingsmeldinger og planer og tatt i bruk mange virkemidler, har resultatene vært avgrensede. Riksrevisjonen mener situasjonen vil kunne føre til alvorlige konsekvenser for innbyggerne, men har ikke løsningsforslag som går ut over dagens virkemiddelbruk.

De 357 kommunene i Norge har alle det samme ansvaret. Halvparten har under 5000 innbyggere, mange langt mindre. Spriket i «kommunelaget» er enormt.

Vi trenger større kommuner

Kommunesystemet ble vurdert av generalistkommuneutvalget i 2023. En kartlegging viste at kommunene i gjennomsnitt oppfyller 80 prosent av sine lovpålagte plikter, men med store variasjoner. Det er en klar statistisk sammenheng mellom lovoppfyllelse og befolkningsstørrelse. Utvalgets flertall mener større kommuner er det tiltaket som på best måte vil bidra til å løse utfordringene med mangel på kapasitet og kompetanse.

De foreslår styrket stimulering for kommunesammenslåinger, men ingen bruk av tvang. Det er ikke politisk klima for styrt endring av dagens kommunestruktur.

Etter dette har Kommunekommisjonen avgitt sin første delutredning 9. januar i år; En bærekraftig kommunesektor. Kommisjonens hovedløsning er å redusere den statlige styringen av kommunene. Kompetansekravene i helse- og omsorgstjenesten bør fjernes. Øremerkede tilskudd bør forenkles, slås sammen og helst innlemmes i kommunenes rammetilskudd. Det kan også være aktuelt å vurdere enkelte sider ved rettighetslovgivningen og krav til saksbehandling. Det er vanskelig å se hvordan disse endringene vil bidra til å løse de grunnleggende utfordringene Riksrevisjonen peker på.

Oppsiktsvekkende fra utvalget

Det ovenfor nevnte innovasjons- og samskapingsutvalget drøfter sentrale, men velkjente problemstillinger. Virkemidlene som foreslås er ikke prinsipielt nye; øremerkede tilskudd med tilhørende veiledning og oppfølging fra statsforvalterne.

Hvorfor dette nå skulle føre til kommunale omstillinger man ikke har fått til tidligere, er ikke sannsynliggjort.

Oppsiktsvekkende er det at utvalget mener kommunene i dagens situasjon ikke bør tilføres nye oppgaver gjennom overføring fra spesialisthelsetjenesten. Et slikt synspunkt blokkerer en kontinuerlig prosess med god arbeidsdeling i den samlede helse- og omsorgstjenesten om å løse oppgavene på det lavest effektive omsorgsnivå. Det er ikke en bærekraft tilnærming.

Etter Riksrevisjonens alvorlige situasjonsbeskrivelse fremstår det lite trolig at de løsningsforslagene som nå ligger på bordet gjennom ulike utredninger, vil ha tilstrekkelig effekt. Utfordringene er store, og gode løsninger vil kreve betydelige omstillinger i tjenestene. Mange kommuner er åpenbart ikke i stand til å gjennomføre slike omstillinger i et tempo som kreves. For å komme i mål er det nødvendig å se på hele helse- og omsorgstjenestene under ett og vurdere andre løsninger enn de som ligger i dagens kommunestruktur. Det blir spennende å se hva helsereformutvalget kommer opp med.

Bovims hodebry: Verktøykassen er låst fra innsiden