ADHD-debatten trenger bedre tall – ikke hardere fronter

Bruken av ADHD-legemidler i Norge har økt kraftig. Det er det liten tvil om. Men den offentlige debatten blir ofte for grov når økningen omtales som ett samlet fenomen. Spørsmålet er ikke bare om det brukes mer ADHD-medisin. Spørsmålet er hvem som bruker medisinen, i hvilken alder behandlingen starter, og hva dette betyr for helsetjenesten.

I en nylig publisert registerstudie i Nordic Journal of Psychiatry undersøkte vi utlevering av ADHD-legemidler i Norge i perioden 2020–2022. I løpet av disse tre årene økte antallet personer som hentet ut ADHD-legemidler fra 44 126 til 60 228. Antallet nye brukere økte fra 8 811 til 14 812. Økningen var særlig tydelig blant kvinner, og særlig blant jenter i ungdomsalder og unge voksne kvinner. Bruken av ADHD medisiner var halvparten hos jenter 6-11år sammenliknet med gutter i samme alder. 

I en kronikk i Tidsskrift for Den norske legeforening viste vi deretter det lengre bildet. I 2005 hentet 16 578 personer i Norge ut ADHD-legemidler. I 2025 var tallet 124 420. Men det mest interessante er ikke bare økningen i seg selv. Det mest interessante er aldersforskyvningen. I 2005 var 67 % av brukerne barn og unge under 18 år. I 2025 var 76 % av brukerne voksne.

Dette er et skifte som bør få større oppmerksomhet.

Ikke lenger en barnediagnose

Hos menn er det fortsatt gutter i alderen 10–14 år som har høyest andel brukere. I 2025 fikk 63 per 1 000 gutter i denne aldersgruppen utlevert ADHD-legemidler. Hos kvinner er bildet et annet. I 2025 lå andelen blant kvinner i alderen 20–24 år og 25–29 år på om lag 49 per 1 000. Det betyr at ADHD-behandling ikke lenger først og fremst er et barne- og ungdomsfenomen. Behandlingen har i økende grad flyttet seg inn i voksenpsykiatrien, allmennpraksis og overgangen mellom dem.

Dette betyr ikke at økningen blant barn og unge er uten betydning. Den må følges nøye. Men debatten blir skjev dersom vi bare diskuterer ADHD som en barne- og skolediagnose. I absolutte tall skjer den største endringen nå blant voksne.

Det finnes flere mulige forklaringer. Én er at flere som tidligere ikke ble fanget opp som barn, nå får utredning og behandling som voksne. Dette kan særlig gjelde kvinner, der ADHD oftere kan ha vært oversett fordi symptomene ikke alltid har vært preget av tydelig uro og atferdsvansker. Mange har i stedet strevd med konsentrasjon, gjennomføring, emosjonell regulering, søvn, angst, depresjon eller funksjonssvikt i studier, arbeid og familieliv.

En annen forklaring er at terskelen for å søke hjelp, utrede og behandle ADHD har endret seg. Økt oppmerksomhet i befolkningen, medier og helsetjenesten kan føre til at flere relevante pasienter blir fanget opp. Samtidig kan økt oppmerksomhet også gi risiko for bredere diagnostisk praksis. Begge deler kan være sant samtidig.

Vi må stille bedre spørsmål

Derfor er det lite nyttig å redusere debatten til et valg mellom to påstander: enten at økningen bare skyldes tidligere underdiagnostikk, eller at den bare skyldes overdiagnostikk. Tallene alene kan ikke avgjøre dette. Reseptdata viser utlevering av legemidler, ikke diagnosekvalitet, symptomnivå, funksjonstap eller behandlingsnytte. Men tallene viser hvor helsetjenesten må stille bedre spørsmål.

Vi trenger å vite mer om hvem som starter behandling, hvor utredningen skjer, hvordan diagnosen stilles, hvem som følger opp behandlingen, og hvem som avslutter. Vi trenger også bedre kunnskap om langtidsoppfølging: effekt, bivirkninger, funksjon, søvn, blodtrykk, puls og samtidig bruk av andre legemidler.

Når tre av fire som henter ut ADHD-legemidler er voksne, må dette også få konsekvenser for organiseringen av helsetjenesten. ADHD hos voksne kan ikke håndteres som et lite tillegg til barne- og ungdomspsykiatrien. Det krever kompetanse i voksenpsykiatrien, fastlegeordningen og i samhandlingen mellom offentlig og privat behandlingstilbud.

Det betyr ikke at alle voksne med konsentrasjonsvansker skal ha en ADHD-diagnose. God utredning må fortsatt bygge på utviklingshistorie, funksjonsvansker, komorbiditet, differensialdiagnostikk og en konkret vurdering av om medikamentell behandling er nyttig og forsvarlig. Men det betyr at helsetjenesten må forholde seg til at ADHD-behandling i Norge nå i stor grad er voksenmedisin.

Den offentlige debatten trenger derfor et mer presist språk. Vi bør skille mellom barn, ungdom og voksne; mellom diagnose, legemiddelutlevering og faktisk behandling; og mellom økt identifisering og mulig overbehandling. Uten disse skillene blir debatten lett skarpere, men ikke klokere.

Figurene viser at ADHD-behandlingen i Norge har endret karakter. Da bør også debatten endre karakter.

Referanser

1. Anker E, Bendiksen B, Borg Skoglund C, Thomsen PH. Sex and age trends in ADHD medication use in Norway, 2020–2022: a nationwide register study. Nordic Journal of Psychiatry. 2026.

2. Anker E, Lien L. ADHD-behandling er blitt voksenmedisin. Tidsskrift for Den norske legeforening. 2026.

3. Folkehelseinstituttet. Legemiddelstatistikk: utlevering av ADHD-legemidler etter alder, kjønn og år.

Andelen barn og unge med psykisk lidelse flater ut – fortsetter å øke for ADHD og autisme

Allmennleger og barneleger med felles råd om åtte vanlige plager hos barn