Nyheter for deg som jobber i helsevesenet

 
  • DM Pharma
  • Abonnere
  • Annonsere
  • Kontakt oss
  • Nyhetsbrev
  • RSS
  • Facebook
  • Twitter
  • Ledig jobb
  • Logg inn

Åpenhetens pris

Mine journalnotater inneholder ikke lenger en vurdering om ulike diagnostiske muligheter. Taper ikke vi alle litt på det?

Publisert: 2017-01-13 — 06.36
Denne artikkelen er over fem år gammel.

Legeliv-kommentar: Jana Midelfart Hoff, nevrolog og fraksjonsleder (H) i Helse- og sosialkomiteen, Bergen

HVA MENER KIRURGEN når han skriver «ikke klar somatisk årsak til mageproblemene»?

Jeg hadde akkurat sittet litt fordypet i pasientens blodprøvesvar på skjermen, og snudde meg nå lettere forvirret mot pasienten: – Hva var spørsmålet?

Pasienten pekte på noen ark i hånden. Det viste seg å være utskrifter fra pasientens egen journal fra nettportalen «Vestlandspasienten», og gjentok spørsmålet. «Hver gang jeg har vært på sykehuset, leser jeg igjennom for å se at alt er blitt riktig, og at alt er gjort og sånn».

LINEDANSINGEN. Dette er en pasient som har mye å slite med, både sykdom og livet i seg selv. Tung bør hviler på slitne skuldre, samt en underliggende følelse av ikke å bli sett, ikke bli forstått – og redsel for å bli avskrevet av helsevesenet. Dette forklarer nok at pasienten bruker svært mye tid inne på angitte nettportal. Problemet var at den knapt tilmålte halvtimen hos meg på poliklinikken ble brukt til å gjennomgå kollegers notater. Hva var ment? Hva var tenkt? Og så videre.

Jeg følte meg litt som en linedanser; ikke såre pasienten, prøve å tolke kollegers utsagn. Lett å miste balansen. Og total feil bruk av tiden. Som pasienten sa da vedkommende gikk: «Vi skulle ha hatt så mye mer tid». Og jeg tenkte at «tiden skulle vi ha brukt til å snakke om deg, ikke til å snakke om hva andre har skrevet – og hvorfor».

STAFETTEN. Jeg tror åpenhet er bra. Jeg er veldig enig i at pasienter skal ha innsyn i egen journal, og jeg skriver gjerne ut epikriser og mine notater til pasienten. Men en journal er også et arbeidsverktøy – eller har i hvert fall vært det. Å være lege, er å være detektiv. Det er ikke alltid opplagt hva noen feiler. Av og til er det bare en følelse av at noe ikke er som det skal. Og da går man videre med utredning – av og til svært bred – med flere mulige diagnoser. Jeg innrømmer gjerne at jeg har gått i baret noen ganger: Det jeg trodde var en bagatell, viste seg ved nærmere utredning å være svært alvorlig – og omvendt.

Gangen gjennom helsevesenet har mye felles med en stafett: Jeg mistenker sykdom i nervesystemet og sender stafettpinnen over til min kollega på røntgen, og ber dem se om de finner ut noe som støtter min teori. Men da må de vite hva jeg bygger min mistanke på. Slik har journalen fungert tidligere. Innsyn i hvert eneste steg i prosessen kan endre dette.

JOURNALNOTATET. Dette ble svært så relevant for meg senere den dagen. Da hadde jeg en pasient hvor jeg mistenkte en svært alvorlig nevrologisk sykdom, med dårlig prognose. Nettopp fordi sykdommen er så alvorlig, er det viktig å være svært sikker før diagnosen settes, og det krever videre utredning. Likeledes er det ikke noe man tar opp med pasienten før man er helt trygg i sin sak.

Plutselig satt jeg der: Hvordan formulere et notat som gjør at legen jeg henviser til, skjønner hva jeg er bekymret for samtidig som pasienten, når hun logger seg inn på nettportalen hjemmefra, ikke blir vettskremt? Det endte med en eller annen rund formulering om «nevrologisk sykdom må utelukkes» og en samtale på gangen med kollegaen om hva jeg egentlig mistenkte.

KONKLUSJONEN. Man skal alltid veie hva man skriver i en pasients journal. Språket skal være konsist og nøytralt, og selvfølgelig uten nedsettende vendinger. Det er likevel slik at mens mine notater tidligere inneholdt en vurdering til kollegene som skulle ta stafettpinnen, og til pasientens fastlege, om ulike diagnostiske muligheter – gjør de ikke det lenger. Jeg ønsker ikke å skape unødig bekymring hos pasientene mine.

Journalen er ikke lenger mitt arbeidsverktøy. Taper ikke vi alle litt på det?

Det viktigste må jo være å få innsyn i konklusjonen. For er det alltid ønskelig å få innsyn i alle stegene som leder dit?

INFORMASJONEN. Avslutningsvis vil jeg fortelle om en flytur fra Amsterdam til New York sammen med min mor. Etter å ha gått om bord, ble vi sittende fastspent og vente på at noe skulle skje. Flyet forble stående på bakken og etter hvert kunne vi se at stadig flere biler stimlet til. Det varte og det rakk, før kapteinen kom med en lang utlegning over høyttaleranlegget om at den ene motoren var defekt; at den ikke lot seg reparere, men at det nok ville gå bra å fly med de andre motorene – som fungerte.

I de timene flyturen varte, kjente vi på at vi godt kunne ha vært uten denne informasjonen. Som min mor sa flere ganger under oppholdet i USA: «Så synd at det ikke går an å ta tog tilbake til Norge».

Åpenhet er bra og viktig, men ukritisk tilgang til alle steg og overveielser underveis, kan skape redsel og frykt og føre til at alle mister reisemålet litt av syne.

Kronikk og debatt/Legeliv, Dagens Medisin 01/2017

Nyhetsbrev
Følg med på siste nytt fra Dagens Medisin ved å abonnere på vårt gratis nyhetsbrev og følge oss i sosiale medier.
Del:

Kommentarer

OBS! Du må logge inn for å kommentere

Bli medlem
  • også lege 18.01.2017 20.07.34

    Det er på høy tid at vi innser, at det er mye å ta tak i vedr. journalføring og holdninger. Problemet er bl.a. at leger og annet helsepersonell faktisk skriver det motsatte av pasienten sier mange ganger- enten pga. mistro, misforståelse forutinntatthet mht. f.eks. opplevd mentalt stress. Jeg har nylig opplevd at en pasient skulle utredes for gjentatte anfall med akutte magesmerter som hver gang oppstod under trening. Før skopi spurte legen om det hadde vært noe stress i det siste. Oppegående og kompetent pasient svarte nei mht stress og poengterte at det fremstod som smerter utløst ved trening. Likevel stod det i notatet av symptomene var assosiert med stress- i tillegg til en rekke andre faktafeil, gale diagnoser m.m. Da pasienten forsikte forsøkte å påpeke dette, ble legen sint og sa at han synes det var spesielt at pasienten skulle redigere notatene hans. Og deretter skrev han et tillegg i journalen som trekker pasienten mer i tvil og som stigmatiserer . En gjenganger i helsenorge

  • lege 3 18.01.2017 15.27.50

    Åpenhetens pris er verdt å betale. Stort sett betyr det bare at kvaliteten på journalene blir bedre ved at leger og annet helsepersonell skjerper seg og spør seg selv om det er fakta eller fiksjon - les: generaliseringer, fordommer, forutinnttheter, antagelser osv. - de journalfører, om det er stygge personkarakteristikker som ikke hører hjemme i journal, sleivbemerkninger, noe som skal leses mellom linjene osv. Rekken av ukultur ved journalføring er lang, og jeg tror vi leger trenger å bli kikket i kortene. Pasientene er tross alt hovedpersonene; det er deres liv - og det skulle bare mangle at vi ikke setter av tid til å forklare og informere ut ifra journalen. Hvis vi ikke har tid tilgjengelig, så får vi sparke den ballen oppover til helesmyndigheter og politikere som faktisk har gått inn for åpenhet som er med på å utjevne maktubalansen, gir mulighet for informasjon og samtale om pasientens situasjon, gir opplyste pasienter, styrker selvbestemmelsesretten til pasientene osv.

  • lege 2 16.01.2017 15.42.05

    Til Ida, se " Lege" 130117 sitt svar mht. at man ikke kan ta for gitt at opplysningene som ligger til grunn for endelig resultat, dvs. "sammendrag"/epikrise er riktige, og at tilbakemeldinger fra pasienten mht. forutinntatthet, fordommer, misforståelser osv. burde være en viktig måte å få til kvalitetssikring av at opplysninger som utredninger og vurderinger bygger på, faktisk er korrekte. Og så er det mange pasienter som ønsker innsyn i helseopplysninger, og slett ikke alle pasienter har grunn til å stole på legen sin, heller, faktisk. Det er langt fra slik at jeg, som er lege, ville stolt på alle leger, heller. Og så er det en mulighet til å la være å lese journalen- selv om den ligger på internett. Det er et valg den enkelte pasient tar, og så vidt jeg vet, skal det også være mulig å reservere seg mot tilgangen på nett, av flere grunner, bl.a. at man ikke skal bli presset av pårørende til å gi tilgang til opplysninger osv. Selvbestemmelsesretten er viktig.

  • Ida 16.01.2017 13.13.40

    Jeg vil gjerne at min journal skal være et arbeidsverktøy for legene - det er jo som vi andre har et arbeidsdokument som vi jobber i. Jeg har ikke lyst og ikke behov for å vite alt som er usikkert - jeg er en person som krisemaksimerer det meste, så for meg er dette ikke bra. Regner med at legen min er så pass åpen med meg at jeg får vite akkurat det jeg trenger. Jeg klarer meg fint med å ikke lese min egen journal. Synes det er ille hvis ikke legene og spesialistene skal kunne kommunisere seg i mellom - det er jo her de faglige diskusjonene foregår - men det går jo an å ha et sammendrag som kan ligge på portalen?

  • lege 15.01.2017 17.55.49

    Jeg tror at pasienter bør få beskjed om at det kan være opplysninger som er skremmende å lese om i en journal. Jeg er selv lege og har vært pasient og opplevd det skremmende å få røntgensvar i posten vedr. sykdom jeg ikke visste hvordan skullle behandles. Men man må anta at mennesker, dvs. pasienter, som er tilregnelige og samtykkekompetente, kan forstå en beskjed om at det kan være skremmende og uforståelig innhold i journalene, og at det derfor er på eget ansvar de leser journalen.Men nå er det også vår plikt som leger å forklare innhold i journalen på en forsvarlig og omsorgsfull måte. Og vi har heller ikke vondt av å tenke over hvordan pasienter kan oppfatte sleivete utsagn og gå i oss selv- vedr. hvorvidt vi spekulerer, uttrykker differensialdiagnostiske overveielser, generaliserer ut ifra forutinntatthet, ev. fordommer osv. , og bli mer bevisst at språk skaper holdninger og holdninger skaper språk- noe som også gjelder helsepersonell. Og holdningene våre skaper atferd.

  • Bjarne 14.01.2017 13.14.58

    Det står en del feil i journaler ikke noe tvil om det. Jeg har overhodet ikke et problem om at pasientene leser hele journalen. Men - de MÅ være klar over at det der kan stå ting de ikke har fått beskjed og som kan være veldig negativt. F.eks. metastaser o.l. Det er jo vanlig å ta radiologi ca 1-2 uker før poliklinisk time. Jeg skriver primært slik jeg har gjort tidligere selv om pasienten har tilgang til alt. Det gjelder også diskusjon om differensialdiagnoser og forskjellige behandlingsalternativer.

  • Feil 14.01.2017 01.08.22

    Det er dessverre mye feil i journaler. Skal pasientene bare akseptere alle disse feilene? Der de skal skjules, i de mørke kott.... Som en del av ett såkalt "arbeidsredskap"! Når journalene kan bli lest av mange og dermed bli brukt til å danne seg et fullstendig feilaktig "bilde" av pasientene? For sier ikke journalene mer om de bloggende "legene" som skriver dem, enn det de sier, i kottet, om pasientene?......

  • lege 13.01.2017 14.52.56

    Min erfaring, Norsk pasientforenings erfaring, jf. nettsider, kollegers erfaring, tilsynsmyndigheters erfaring m.fl. er at det er MYE feil i journalene. Helsemyndighetene, politikerne og pasientforeningens poeng - er jeg enig i: Pasientene bør ha innsyn bl.a. for å se at helsepersonell ikke har utelatt vesentlige opplysninger, antatt og synset på bakgrunn av forutinntatthet,myter og fordommer, misforstått osv. Jeg ser problematikken- at man må forklare pasienten om utredninger osv. - og at det kan være pedagogiske og tidsmessige utfordringer. Men jeg har erfart at det er et enda større problem at pasientene ikke får innsyn i opplysninger som faktisk kan være feil, og at de ikke får korrigert feil. Det å få tilgang bare til en epikrise, dvs. en konklusjon, uten å få tilgang til premissene som har ført til konklusjonen, vil svekke rettsikkerheten til pasientene. Det er en feilaktig forutsetning i bunn her- om at premisser, dvs. symptomer, psykososiale forhold mm. er korrekt.

Nyheter fra startsiden

Nyhetsbrev

Vil du abonnere på vårt nyhetsbrev?

Klikk her!