Nyheter for deg som jobber i helsevesenet

 
  • DM Pharma
  • Abonnere
  • Annonsere
  • Kontakt oss
  • Nyhetsbrev
  • RSS
  • Facebook
  • Twitter
  • Ledig jobb
  • Logg inn

Fengselspsykiatri som områdefunksjon

Fengselsinnsatte har andre psykiske helseproblemer enn resten av befolkningen. De trenger et spisset helsetilbud – med kvalifiserte behandlere som har erfaring med fengselspsykiatri.

Publisert: 2016-05-20 — 15.51 (Oppdatert: 2016-05-20 — 15.55)

Randi Rosenqvist, psykiater ved Ila fengsel

DET ER CIRKA 13.000 mennesker som er i fengsel hvert år. De aller fleste soner korte dommer, men en mindre gruppe er mange år i fengsel. Fengselshelsetjenesten er bygget opp slik at fengselsinnsatte skal ha samme rett til helsehjelp som resten av befolkningen. Den lokale primærhelsetjenesten og det lokale DPS behandler innsatte i fengsler etter «importmodellen».

Det eneste problemet med dette er at fengselsinnsatte har andre psykiske helseproblemer enn resten av befolkningen. Mens det i normalbefolkningen kanskje er ti prosent med personlighetsforstyrrelser, er det over sytti prosent i fengsler. Psykoser, angst, depresjon, fobier og somatisering er også vanlig. De aller fleste har eller har hatt et rusproblem, og atferdsforstyrrelser er hyppige. Hodeskader er vanlige.

FENGSELSPSYKIATRI. Denne fengselspopulasjonen trenger et spisset helsetilbud; de er i behov av kvalifiserte behandlere som er vant til å behandle personer med slik problematikk.

I begynnelsen av juni starter for første gang i Norge et kurs i fengselspsykiatri for leger og psykologer (SIFER). Fagfolk trenger å kunne diskutere hvorfor og hvordan vi behandler innsatte i fengsler. Er det for å lette de plagene som soningen måtte påføre dem? Eller skal man benytte tiden i fengsel til å fange opp behandlingsbehov som pasienten ellers har, men som den innsatte er for ustrukturert til å få hjelp til når vedkommende er på frifot? Eller, er det en forventning til behandling at den innsatte skal behandles for sin kriminalitet?

UTFORDRINGER. Det er mange faglige utfordringer med å behandle en gruppe med så mye personlighetsforstyrrelse. Hvordan håndterer man egne negative følelser i forhold til pasienten? Når blir man manipulert? Hvem skal behandles – og hvem skal man ikke behandle? Hvilke metoder skal anvendes, og hvor lenge bør en pasient behandles? Hvordan evaluerer man behandlingen når pasienten blir sittende i fengsel med begrenset personlig frihet?

Det er allment akseptert at flertallet av psykopater kan bli verre psykopater med innsiktsorientert behandling, men gjelder det alle?

STRATEGIER. Man kan etter gjeldende prioriteringsforskrift ha rett til behandling dersom man har problemer med depresjon, selvskading eller angst, men hva når man har problemer med sinne, vold og lav frustrasjonstoleranse? Hva vet man om hensiktsmessige behandlingsstrategier?

Det samme gjelder behandling av sedelighetsdømte. Hvis man ønsker at behandlingen skal redusere gjentakelse av sedelighetskriminalitet, vet man hvem som bør få behandling – og hvordan slik behandling skal gjennomføres? Dette ligger i dag ikke innenfor prioriteringsforskriften.

OMRÅDEFUNKSJON. De fleste med vanlig fagbakgrunn ved en DPS vil føle seg faglig usikre i denne sammenheng, og et kurs i fengselspsykiatri vil gi en introduksjon til faget. Et utvalg på oppdrag fra Helsedepartementet og Justisdepartementet har anbefalt et slikt kurs nå – og at fengselspsykiatri utvikles som områdefunksjon.

Man tenker seg at de tre kompetansesentrene med regionale sikkerhetsavdelinger – Oslo, Bergen og Trondheim – utvikler større fengselspsykiatriske poliklinikker med fulltidsansatte terapeuter til de store fengslene. Da bør fagpersonene også få i oppdrag å innhente internasjonal informasjon og skaffe seg klinisk erfaring i behandling av pasienter som har utgjort en fare for andre – seksuell eller annen vold – med den intensjon å redusere gjentakelsesrisiko selv om dette ikke er en vanlig del av det offentlige helsevern.

De andre fagfolkene som behandler innsatte i mer enn 40 ulike fengsler, stort sett på deltid ved siden av annen poliklinisk virksomhet, må også kunne motta veiledning og undervisning.

FORSKNING. Ideelt sett bør det også drives egen forskning ved disse poliklinikkene, men ettersom faget er i en oppstartfase, bør det kanskje være tilstrekkelig å bygge på internasjonal forskning – og så systematisere erfaring fra det kliniske arbeidet fortløpende. Da kan man etter hvert finne egnede forskningsprosjekter.

Etter min mening er det viktigst å gi ressurser til spisset pasientbehandling nå.

Ingen oppgitte interessekonflikter

Nyhetsbrev
Følg med på siste nytt fra Dagens Medisin ved å abonnere på vårt gratis nyhetsbrev og følge oss i sosiale medier.
Del:

Kommentarer

OBS! Du må logge inn for å kommentere

Bli medlem

Nyheter fra startsiden

Nyhetsbrev

Vil du abonnere på vårt nyhetsbrev?

Klikk her!