Underliggende engstelse

HELEN BRANDSTORP, allmennlege, turnusveileder og leder av Nasjonalt senter for distriktsmedisin, UiT Norges arktiske universitet
Noen leger jobber ikke med pasienter, men med å gjøre helsepersonell og helsesystemene bedre. Jeg er en sånn lege. Rammene for mitt legeliv er et lite miljø som består av allmennleger, medisinske antropologer, en samfunnsmedisiner, statsviter, helsetjenesteforsker og samfunnsplanlegger. Men arbeidet mitt skjer like mye via samtaler på nettet, i møter, konferanser – og via forskningsintervjuer eller veiledning rundt om i landet.
For noen år siden kom Mette, en ny kollega, hjem fra et forskningsintervju i Alta. Hun var forbløffet over det hun hadde opplevd i møte med en stor gruppe fastleger.
ÅPENHETEN. Mette er professor i medisinsk antropologi og har derfor en spesiell kompetanse på menneskelig samhandling. Og det var nettopp måten de snakket sammen på, som hadde overrasket henne. Åpenheten legene hadde seg imellom, var uvanlig. Hvordan kunne de yngre legene snakke så tillitsfullt om egne feil og de eldre innrømme at ting var skikkelig vanskelig?
Professor-kollegaen min er dansk, og hun var godt kjent med fastleger fra forskningsintervjuer i Danmark, men dette var nytt: Er nordnorske fastleger så veldig annerledes enn dem i Danmark?
Vi kunne ikke gi henne noe godt svar.
UNDERLIGGENDE ENGSTELSE. Jeg vet imidlertid litt om hva som skiller helsetjenesten i Alta fra mange andre steder. Der jobber de systematisk med sin egen frykt for å gjøre feil: Denne underliggende engstelsen som jeg tror de fleste leger opplever, men ikke alltid håndterer. Den som nærer følelsen av ikke å være god nok. Den som gjør at vi gir skarpe irettesettelser og bidrar til skamfullhet og lukket mistenksomhet. Den som gjør at legers ansvar er tungt å bære – og som derfor gjør det så godt å være flere.
Leger i Alta jobber under krevende forhold som de ikke kan gjøre så mye med. Stedet har i løpet av noen tiår vokst seg til en by på nær 20.000 innbyggere. Sykehuset ligger imidlertid i Hammerfest fordi dette var den største byen da sykehuset i sin tid ble bygget. Legene i Alta må derfor selv håndtere det som trenger rask behandling.
Skummelt? Ja, men de har tatt flere grep for å bøte på det.
SAMSPILLET. Det første jeg oppdaget på helsesenteret i Alta var det gode samarbeidet med ambulansetjenesten. Den er lokalisert rett ved. Inne på legevakta har erfarne sykepleiere alltid kaffen klar, og flere har tatt etterutdanning. Under samme tak er det en velutviklet sykestue og fødestue.
I spesialistpoliklinikken jobber sykehusleger i opptil en uke i slengen, og noen stiller opp med internundervisning på kvelden. På toppen av alt er to av landets ni ambulansefly stasjonert på flyplassen, kun få kilometere fra det helsesenteret.
ØVINGEN. I Alta jobber man altså ikke alene. Ferske sykepleiere og leger sier dessuten det er avgjørende at de får trene på å jobbe sammen.
Hver måned øver et tilfeldig sammensatt team på de pasientkasusene som krever aller mest: De som trenger hjelp fra mange hender – og det med en gang. Det dreier seg om de hardt skadde eller veldig syke uten klar diagnose. Da er tiden knapp og alle i teamet må bidra med sine vurderinger og evne til å spille hverandre gode.
FORSTÅELSEN. Akkurat disse settingene vet vi er spesielt lærerike, for vi voksne lærer best når vi er dypt engasjert og får bruke hele oss i noe som hjelper oss til å gjøre jobben vår bedre. Læringseffekten øker dersom vi får reflektere trygt og åpent når de utfordrende øvelsene er over.
Læringsteori forteller oss at skal man lære av erfaringer og sette ord på dem – helst sammen med andre. Da får man også nyansert sin egen oppfatning. Og aller helst bør man så få prøve seg på nytt igjen.
Jeg tror akuttmedisinske settinger egner seg for å trene på å kommunisere mer hensiktsmessig og for å skjønne seg bedre på ledelse – både den utpekte og den fordelte. I debrifingene øver man seg på å lytte, snakke og forstå. Den simulerte pasientens perspektiv bør inkluderes også her.
KVALITETEN. Stiftelsen Bedre & systematisk traumebehandling (BEST) begynte sine reiser rundt til sykehus for 20 år siden, og i Alta kommune har lokalt helsepersonell holdt på i ni.
Nylig kom en nederlandsk forskningsoversikt som viste at simuleringstrening på egen arbeidsplass er kvalitetstiltak med målbar effekt. Man skaper en god pasientsikkerhetskultur nedenfra; meningsfull, inkluderende og motiverende.
For aller best er jo den delte gleden over å bli bedre. Mine Alta-kollegers grep om det kontinuerlige arbeidet for en trygg og god arbeidskultur er ingen vidunderkur. Men det er kanskje et sted å begynne?