– Industrien må ikke ta oss som gisler

Under det regulatoriske høstmøtet til Legemiddelindustrien (LMI) snakket direktør Audun Hågå i Legemiddelverket om blant annet prissetting og forhandlinger.
– Kostnadsnivået på mye av den nye, viktige legemiddelbehandlingen har nå blitt så høyt at det i praksis ikke er mulig å dekke for den enkelte pasient. Dette gjør at markedsføringstillatelsen ikke lenger er den avgjørende inngangsporten når det gjelder å sikre pasientene tilgang til medisiner, men avgjørelsene om finansiering fra det offentlige, konstaterte Hågå.
– Fra det offentliges side må vi sørge for at industrien er i stand til fortsatt å utvikle og tilby gode legemidler, og industrien må ikke ta oss som gisler med umulige kostnader. Vi må klare å finne den riktige balansen i kostnadsbildet. Klarer vi ikke dette, vil pasientene til slutt bli taper fordi vi må prioritere hardere enn nødvendig, sier Hågå til Dagens Medisin.

Pruting
Hågå legger til at pris ikke er et nytt problem.
– Men kombinasjonen av nye, gode legemidler med svært høy utgangspris til store pasientgrupper er nytt. Dette kan få så store konsekvenser budsjettmessig at vi er nødt til å gjøre noe. Jeg mener det handler om god gammeldags pruting for å komme fram til en pris som er akseptabel for begge parter, sier SLV-direktøren.
Han gjentok flere ganger at forhandlerne må ha god kompetanse.
– Vi må forhandle. Det bør være to parter som er kreative og flinke til å forhandle, og vi må ha god kjennskap til produktene, det vil si god dokumentasjon, sa Hågå.

Les også: Dette er fremtiden - om pay for performance
Forhandlerkompetanse
– Det er noen enkle grunnregler i prisforhandlinger. En av dem er at forhandlinger må få ta litt tid. Den tiden tror jeg imidlertid kan kortes ned dersom vi har god dokumentasjon og gode forhandlere. Ved å øke forhandlerkompetansen og kapasiteten ytterligere, tror jeg også det kan være mulig å presse ned tiden.
– Kan det gå for fort?
– Ja, det er klart at forhandlingsposisjoner kan påvirkes av at mediene for eksempel tar frem saker med enkeltpasienter. Derfor er det viktig å komme tidlig i gang med forhandlingene, og aller helst før legemiddelet blir tilgjengelig. Det nye systemet er i ferd med å sette seg, og alle parter innser nok etter hvert at det ikke er noen vei utenom. Vi må ha et forutsigbart system uten bakveier.

«En ny situasjon»
– Hvor flinke er vi til å forhandle i Norge i dag?
– Norge har en stolt tradisjon på området med for eksempel LIS-anbudene. Det fungerer fint på etablert behandling hvor det finnes likeverdige legemidler. Nå har vi imidlertid en ny situasjon der legemiddelfirmaene ønsker å komme frem til avtaler der man går bort fra pris per pakning. Det kan for eksempel være avtaler der kostnadene er mer knyttet opp mot de samlede utgifter for den enkelte pasientgruppe, oppnådde behandlingsresultater eller rett og slett abonnementsordninger. Dette er nytt for begge parter og alle har mer å lære, sier Hågå.