– Dette er fremtiden

Richard Bergström er leder av European Federation of Pharmaceuticals Industries and Associations (EFPIA). Han var blant foreleserne under det regulatoriske høstmøtet til Legemiddelindustrien (LMI) i forrige uke.
– Pay for performance er stort fordi det ikke er teoretisk, sier Bergström.
Han viser til at blant andre Italia tenker i ny retning, hvor Pay for performance er utbredt. Og i Nederland og Belgia har de to landenes helsedepartementer inngått en overenskomst med legemiddelindustrien om å opprette felles registre for å legge til rette for Pay for performance.
– Dette er fremtiden, sier Bergström.
Pay for performance betyr at myndighetene bare betaler for pasienter som har effekt, definert ut fra for eksempel levetid. Modellen er også brukt innen sykehusfinansiering og innebærer da at inntektene baseres på oppnådde resultater fremfor aktivitet (innsatsstyrt finansiering).
Bergström mener Pay for performance også kan tvinge frem en endring i finansieringen av sykehus:
– Det teoretiske underlaget blir operasjonalisert når det blir mulig å vise effekten av behandling og lenke dette til betaling, sier Bergström.

Ulike indikasjoner
– Hvordan skal man betale i en Pay for performance-modell?
– Det kan innebære at sykehusene betaler en slags listepris, og så får de pengene tilbake ved uteblitt effekt. Alternativet kan være en lavere inngangspris. Men det er viktig ikke å vente med visjonen til alle praktiske ting er på plass.
På spørsmål om hva som er viktig å gjøre fra myndighetenes side, svarer Bergström:
– De må forhandle frem ulike priser på ulike indikasjoner avhengig av hva som er verdien, målt i effekt. Og de må være klare på at de er villige til å betale mer for legemidler som viser seg å ha god effekt, så lenge den totale prislappen er akseptabel.

Reallokering
Bergström poengterer viktigheten av at myndighetene som forhandlere, må signalisere en positiv innstilling til å ta i bruk nye legemidler, samtidig som de er klare på hva de er villige til å betale.
– Det er et viktig signal. Legemiddelselskapene vil vite at det blir volum. Det er ikke et problem at utgangsprisene – listeprisene – er høye. Dette behøver ikke være de prisene vi betaler i virkeligheten. Men forhandlerne må dele visjonen om at innovative legemidler er bra, og så må de være flinke til å forhandle, poengteter Bergström.
EFPIA-lederen mener også at myndighetene må se mer på det totale kostnadsbildet. Han viser til at det hele tiden vil være nye og kostbare legemidler, samtidig som andre legemidler går av patent og reduserer kostnadene betraktelig.
– Alle terapiområder har vært gjennom en lignende utvikling. Legemiddelkostnadene har vært relativt stabile i Europa de siste ti årene. Og innen hjerte- og kar, hvor nesten alle medisiner i dag har gått av patent, er kostnadene halvert på ti år. Da TNF-hemmerne kom, sa revmatologene: «Dette har vi jo ikke råd til». Deres budsjetter var basert på gamle legemidler, og det ble tvunget frem en reallokering, sier Bergström.

Klinikerinitiativ
Han mener også at klinikerne må ta mer initiativ og at de må mer inn i forhandlingene.
– Dette krever godt lederskap av klinikerne, og jeg ser ikke det i dag. Klinikerne må kunne svare på hva de mener er optimalt utfall ved legemidlene, hva som er mulig å oppnå med tanke på overlevelse og helbredelse. Da må dette være utgangspunktet for hvor mye de er villige til å betale.
Bergstrøm understreker at det er begrensninger for hva legemiddelselskapene seg imellom kan avtale hva gjelder pris og rabatter.
– Kombinasjoner med flere ulike legemidler må prissettes. Dette er utfordrende, og her kan ikke vi i industrien snakke sammen. Vi kan lett komme i en situasjon med kartellvirksomhet, hvor Konkurransetilsynet vil sette foten ned, sier Bergström.

Mangel på løsninger
MSD er ett av flere legemiddelfirmaer som har de nye og kostbare immunterapeutiske legemidlene. President Søren Bo Christiansen i MSD International for Europa og Canada synes Pay for performance kan være en god modell.
– I noen land har MSD en løsning med Pay for performance på immunologiske legemidler, forteller Christiansen, som understreker at løsningen krever gode systemer for å kunne dokumentere om legemiddelet virker.
Han sier MSD også er opptatt modellen hvor helsemyndighetene og legemiddelselskapene blir enige om en viss sum på årsbasis, basert på et cirka-forbruk eller behov, og hvor en viss andel av dette årsbeløpet avsettes til forskning og utvikling av nye legemidler.
– Fordelen med systemet er forutsigbarhet, men det krever at flere firmaer er interessert i en slik løsning. En annen modell kan være å betale for bruken de første tolv månedene. Ingen land i Europa har gode løsninger på pris- og finansieringsutfordringene Vi i industrien er åpne for nye løsninger, tilføyer Christiansen.